Mine opplevelser hver morgen er kanskje ikke så annerledes ulik dine. Vi plukker opp avisen eller skrur på tv-en – i New York, Lagos eller Jakarta – og tar inn en daglig dose med menneskelig lidelse. Libanon, Darfur, Somalia. Selvfølgelig, som generalsekretær i FN er jeg i det minste i en posisjon hvor jeg kan gjøre noe med disse tragediene. Og det gjør jeg, hver dag.

Da jeg tok denne stillingen for nesten fem måneder siden, var det uten illusjoner. En utmerket forgjenger sa en gang at det er «den vanskeligste jobben i verden». Jeg har selv fleipet med at jeg er mer sekretær enn general, for generalsekretærens makt er aldri større enn enigheten i Sikkerhetsrådet hans. Tidligere, som i dag, har den enigheten vært flyktig. Og ennå er jeg like optimistisk som første dagen i denne stillingen.

Det kan nok være vanskelig å forstå når vi tenker på de enorme og vanskelige problemene vi står overfor – kanskje ingen steder så mye som i Midt-Østen. Med økende krav fra alle fronter, fra fredsbevaring til humanitær assistanse til helse, forventes FN å gjøre mer enn tidligere, selv om ressursene til disse oppgavene blir mindre og mindre. På en annen side kan man tenke på hvordan verden har endret seg til FNs fordel de siste åra.