TRUMAN: Jim Carrey fra filmen The Truman show (1998) Foto: Melinda Sue Gordon/Paramount Pictures REUTERS
TRUMAN: Jim Carrey fra filmen The Truman show (1998) Foto: Melinda Sue Gordon/Paramount Pictures REUTERSVis mer

Verden er i ferd med å bli som en gammel Jim Carrey-komedie

Vi må begynne å ruste oss for disse sci-fi-tidene som velter over oss.

Meninger

Det hele begynte med at jeg gjennom flyreisen til det som i utgangspunktet skulle bli mitt nye hjemland ut året, USA, satt og grublet over en av mine favoritt-Hollywoodskuespillere gjennom tidene: den allsidige kanadiske komikeren Jim Carrey. På 90- og 2000-tallet laget han en rekke kassa-suksesser og skapte seg en kometkarriere ved hjelp av sine roller i det jeg i ettertid har begynt å se på som en slags subgenre av komedien. Det enkle premisset i alle filmene dreier seg rundt at en hovedkarakter - spilt av Carrey - får livet snudd på hodet når en slags avgud strekker hånden sin ned på virkeligheten han befinner seg i og snur livet hans på hodet ved å tvinge på ham en slags ensidig faustiansk kontrakt. Eller som Von Trier ville sagt, et «benspænd», som videre fungerer som en uhyre effektiv konflikt. Konflikter er jo selve grunnsteinen i enhver vellykket komedie. Noe alle som har greie på det - fra de greske poeter via Woody Allen og Robert McKee til vår egen humor-doktor Harald Eia – er klar over.

Uten å gå så alt for nøye inn i selve filmene, skal jeg ramse opp de viktigste slik at alle henger med: i «Liar, Liar» tvinges han av en usynlig hånd til å slutte å lyve (med alle de tragikomiske konsekvenser dette får); i «Yes Men» må han si ja til absolutt alt; i «Jeg, Meg og Irene» tvinges han vekselsvis til å undertrykke og utagere på sitt sinne; til slutt (forøvrig min personlige favorittfilm og Carreys karriere-høydepunkt) i «Truman Show», puttes han allerede fra fødselen i et enormt rottebur der en nærmest 1 til 1-karikatur av Gud (Ed Harris) kontrollerer hans minste avgjørelse. Fra hvor han (ikke) skal reise til hvem han skal dele livet med.

Som en slags popkulturell Madelaine-kake slynget mitt Carrey-grubleri meg ut i en assosiasjonsrekke. Som også ved god hjelp av diverse småkaker i form av ulike folk jeg møtte i mine første uker som liksom-amerikaner, fikk meg til å ende opp med et orwelliansk, dystopisk hypotetisk scenario som kvernet i hodet mitt dag og natt.

Slik går det: Tenk deg at samtlige mennesker i verden har tre sosiale medie-konti som det er umulig å skru av: Facebook, Twitter og Instagram. Med andre ord de tre største. Ikke bare var det ikke mulig å skru dem av. Det var ei heller mulig å bestemme hva som skulle postes. Det bestemte nemlig Guden vi kjenner fra nevnte Carrey-univers. Henger dere med? Denne Guden er imidlertid langt mer fandenivoldsk enn Carreys usynlige antagonist. Og ikke minst langt mer megaloman all den tid han rører rundt i livene til 7 milliarder + mennesker, ikke ett.

Hver morgen poster denne på vegne av hvert eneste menneske på jord en lang og detaljrik Facebook-status med en utførlig beskrivelse av samtlige av vedkommendes handlinger fra dagen før. Være seg drap, #metoo-overskridelser, tortur eller hagestell: alt loggføres og postes uten at eieren av kontoen kan gjøre annet enn å forskrekket se det utfolde seg. På Twitter postes hver eneste tanke personen måtte ha i hodet til enhver tid, være seg rasisme, vinner-glede, skadefryd, utroskaps-planer eller sjalusi. Alt skal med. Og til slutt Instagram, som fungerer som denne avgudens hoff-fotograf: hver eneste betydelige hendelse blir fanget opp og kringkastet til hele verden.

Ja, jeg glemte å si: i denne dystopien er absolutt alle venner på Facebook, og hele menneskeheten følger hverandre på Twitter og Instagram. Det var hypotesen, og nå til konsekvensene.

Jeg begynte å spørre folk rundt meg - de få som orket høre på, riktignok - hva de trodde ville skje. Selv er jeg rimelig sikker på hva som ville skjedd på dag én i denne horror-scifi-filmen: en haug av mennesker - for ikke å si nærmest alle - ville møtt sosiale sanksjoner fra samfunnet i umiddelbar nærhet. Skilsmisser, slåsskamper og spontane demonstrasjoner, gjerne også på privatpersoners eiendom, ville skutt i været som en Elon Musk-rakett. En noe mindre del, men likefullt det jeg vil anta fortsatt var et flertall av jordens befolkning, ville møtt mer alvorlige reaksjoner. Milliarder av mennesker ville mistet jobben grunnet de pikante detaljene om alt fra hasjrøyking via grisete sex på arbeidsplassen til fyllekjøring i firmabilen. Og så videre. Hele sektorer i samtlige kontinenter ville blitt paralysert på dagen etter hvert som helsearbeidere, offentlige ansatte i byråkratier av alle slag, sannsynligvis hele media og Wall Street minus noen få enkeltindivider, flyplass-vakter og fandens oldemor (ja, hun ville nok personlig fått sparken hun også) tok med seg sine funksjoner og forsvant.

Så har vi kategori tre. Og her kan man - om man da er en fan av Speilberg-filmen Minority Reports moral (om man bare har sett halve vel og merke) og/eller Kinas justisvesen - skimte det lille som er av positive konsekvenser av det som må kunne sies å være en dystopi: alle mordere, pedofile og bankranere kunne sporenstreks blitt buret inne vegg-i-vegg med de mye omtalte bakmennene i narkotikabransjen som nå endelig ville møtt sin skjebne. Om konsekvensene for den tredje kategorien er ønskelige er en viktig diskusjon, men i dette lille leserbrevet noe på siden. Jeg benytter allikevel anledningen til å nevne at de allerede snart er der i steder som Vest-Kina, ved hjelp av en skrekkelig mikstur av ansiktsgjenkjennings-teknologi, eksessiv overvåkning, muslimhat og sannsynligvis også en hel rekke hemmelige våpen, midt i Midtens Rikes stadig voksende tekno-arsenal.

Her og nå er jeg imidlertid mest interessert i å fundere rundt kategori en og to (kategori «0», det vil si en type illusorisk Gandhi som aldri var konebanker eller noe som helst annet, har jeg utelatt av det jeg håper er åpenbare grunner). Og mer spesifikt: hva som ville skjedd med dem på dag to og tre, osv. Noe av det første som ville slått oss alle etter at støvet fra kaoset på dag én hadde begynt å legge seg, ville nok vært et kollektivt brøl på et par tusen språk simultant. Med et innhold noe á la «Fanker’n vi er jo absolutt alle i deep shit! Hjelp, hva gjør vi.».

Og videre: «ÅÅÅÅ, hjelp hva gjør jeg med mitt brukne ben, alle ambulansesjåfører i hele landet har jo fått sparken!». Man kan spøke og le av dette scenariet, som selv jeg med min hjerne, skrudd i stykker på grunn av dens innhold av narkotiske stoffer, har vanskelig for å se for meg. Men jeg påstår bastant at dette har en viss overføringsverdi. Og at denne er viktig, spesielt i «en tid som nå». Ta konsekvensene av den globale cannabis-bruken, for eksempel. Det er allerede flere jurister - også i Norge - som har påpekt at det både er et juridisk, demokratisk og ikke minst et moralfilosofisk problem å potensielt kriminalisere en såpass stor prosentandel av befolkningen.

Sex-avvikerne er også et kapittel for seg. Om absolutt alle som har foretatt seg noe vi anser som #metooesque ville blitt tatt på samme dag, ville vi - til tross for at svina jo fikk smake fortjent medisin - også fått temmelig store logistiske problemer. Selvfølgelig gitt at man tenker seg at å få samfunnets hjul til å gå rundt i det hele tatt bør være et mål.

Dag tre håper og tror jeg vi alle sammen ville tatt et digert skritt tilbake, trukket pusten dypt. Kanskje noen til og med hadde bladd litt i Bibelen. Rundt der snekkeren som i det minste gjorde et tappert forsøk på å skape en 0-te kategori medmennesker, begynner å bable om steinkasting. Til tross for både barbari og veldig mange urealistiske scener har jo Bibelen og de andre religiøse bautaene en og annen god anekdote her og der. Og den om kastingen av de første steinene er helt klart en av dem. Moralen med mitt «orwellianske» mareritt, er ganske enkelt at vi må lese det kapittelet i Bibelen minst en gang til. Og aller helst i kor alle mann. Vi er dessverre - eller heldigvis, alt ettersom hvilken teknologi-leir du befinner deg i - faktisk nemlig ikke så alt for langt fra en virkelighet der små mini-varianter av dette scenariet kan begynne å poppe opp både her og der.

Fortsetter denne utviklingen kommer vi til å ende opp med å gå på kino for virkelighetsorientering, for å se mennesker som både er onde og gode samtidig, i stedet for virkelighetsflukt som vi gjorde i Jim Carreys glansdager

Vi må begynne å ruste oss for at disse sci-fi-tidene velter over oss, for fremtiden blir garantert ikke The Jetsons. Om vi ikke passer oss blir den mer Cormack McCarthy, Philip K Dick og det som enda verre er. La oss starte med å tenke litt mer over hvor moralsk oppførsel vi bør kunne forvente av våre neste, og bruke steinene langs vår vei litt mindre på kasting og litt mer på brobygging.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.