Verden flytter nordover

Før så man kulden og frosten som den største fare i nord. Nå er det motsatt – den globale oppvarming skaper størst risiko. Og vi har fått med oss dette: Det er med hele det globale klima som med et isfjell: Det kan smelte under synsranden til man når et vippepunkt der alt snus. Vi har forstått at det samme gjelder for de store systemer: havtemperaturene, næringskjedene, fiskebestandene, Golfstrømmen: Verden kan brått bli en annen. Men vår forståelse av det som skjer er svak. Modellene er stadig mangelfulle og de data som trengs for gjøre dem mer utsagnskraftige er ennå utilstrekkelige. Vi vet at vi trenger å vite mer.

For på mange vis er den utvikling vi bivåner et resultat av menneskenes dårskap: Virkningene vi erfarer er ikke tilsiktet. Og store deler av polområdene er ikke underlagt noen myndighet som med kraft kan håndheve menneskenes felles interesser. Derfor kan vi lide det som er kalt «allmenningens tragedie»: at mange aktører som alle søker mest mulig for seg, skader vår felles tarv. Overfiske et klart eksempel – utslipp og forurensning er et annet.

Når naturen settes under press, kommer de tydeligste utslag i de ytterste ledd. Presset mot naturen skyldes to ting:

Artikkelen fortsetter under annonsen

At vi har delkunnskap nok til å påføre oss selv og jorda uopprettelig skade, og

At vi ikke har evne til å oversette vår viten om komplekse sammenhenger til bærekraftig samarbeid. Kyotoavtalens kranke skjebne er et eksempel.

Virkningene av det som skjer i nord vil stadig bli mer påtrengende i sør – i ørkener som vokser, i lavland som tas av havet, i arter som trues, i avlinger som ødes og i vær som blir mer voldsomt og uforutsigbart. Alle kontinenter og nasjoner vil berøres. Selv Polhavet kan bli et middelhav mellom maktene og landene rundt. Der man før talte om Nordøst-passasjen og Nordvest-passasjen kan man, når isen smelter og rutene kortes, få nye snarveier – ja, rett og slett få Nordbest-passasjen.

Når verden flytter nordover, blir det viktigere med fastpunkter der vi bedre kan bedømme virkningene av det som skjer og av det vi gjør – og om vi nærmer oss eller fjerner oss fra det vi ønsker å få til.

Svalbard er ikke lenger en fjern utpost som bare kan nås om sommeren med skip. Nordområdene er ikke bare blitt mer sårbare, de er også mer tilgjengelige med alt fra daglig flyforbindelse, helikoptre som kan nå alle utposter og næringsvirksomhet som kan prøves på nye steder. Da må vi også mer enn noen gang bruke de mest utsatte områder til å vinne ny innsikt ikke bare om hvordan vi kan verne dem, men om hvordan vi kan hegne om hele jorda.

Derfor er forskningen på Svalbard radikalt utvidet – ja, forskersamfunnet er blitt en sentralpilar i Svalbardsamfunnet. Og det er flere typer kunnskap som trengs.

For det første må vi skjønne bedre hvordan kloden med alle dens krefter, stoffer og arter fungerer. Her er utviklingen løfterik: Gruvene vil kunne tømmes, men Svalbard er et sted der kulldrift kan erstattes av «data-mining» og oversettes til innsikt som grunnlag for praktisk virke. Svalbard vil få en mer sentral plass som intellektuelt grenseland.

For det andre kan vi på Svalbard prøve ut organisasjonsformer som kan tjene som forbilde for hvordan alle folk kan samarbeide på en klode som krympes. Derfor må vi bringe verden til Svalbard – til et stykke land som er norsk, men som også er unikt ved at det er åpent for alle. Og forskning er noe av det mest fantastiske mennesker har lært å gjøre sammen, på tvers av grupper og på tvers av generasjoner. Pytagoras’ læresetning er 2500 år gammel – men benyttes i alle land og for mange formål hver dag. Fotnotene i vitenskapelige fagartikler krysser alle grenser. Svalbard er et land der man ikke må kjempe om å flytte nasjonale grenser, men et sted vi samarbeider om å flytte kunnskapsgrenser. Vi kan invitere alle med som vil bidra – og som vil underlegge seg de felles regler alle må følge om vi ikke skal skade vår felles jord. Svalbard er et sted vi i Norge kan presentere en politisk tenkemåte og en internasjonal væremåte som er på høyde med den nye tid. Svalbard vil få en mer sentral plass som sosialt og politisk grenseland.

For det tredje må det forskningen finner ut gi brukskunnskap for alle. Virksomhetene i nordområdene er blitt mer mangfoldige og angår stadig flere på fastlandet. De spenner fra søking etter mineraler på havbunnen til etablering av det globale frøhvelv, fra klimamåling til havforskning. Antallet som bor på Svalbard er større enn noen gang. Mer enn det: Ettersom verden har flyttet nordover, har stadig flere land utvidet sin virksomhet på øygruppen. Svalbard er en del av Norge, og samtidig et av landets mest kosmopolitiske områder. Og Svalbard er et sted der de som skal drive økonomisk også må handle økologisk. Nettopp fordi naturen på Svalbard er så sårbar, kan vi gjennom vårt felles virke der lære om de hensyn som må tas overalt i verden nå som naturen er mer truet av menneskenes virke. Svalbard kan derfor få en mer sentral plass som næringsmessig grenseland.

Svalbard er altså et laboratorium i trippel forstand: Som et sted der ny kunnskap kan vinnes, som et sted der nye samarbeidsformer kan prøves og som et sted der nye organisasjonsformer kan utvikles.

Norge har fra langt tilbake satset sterkt for kunnskapsutvikling i og om polområdene. Det har skjedd ved ekspedisjoner som Nansens med Fram over Polhavet; ved store programmer som deltakelsen i Polaråret 2007-2008; og ved utbygging av infrastruktur, som forskningsstasjonene Ny Ålesund, verdens nordligste bosetning. En sentrale satsing er Universitetssentret på Svalbard (UNIS) i Longyearbyen, etablert ved av de fire universitetene på fastlandet i 1994. Det skapte en internasjonal institusjon for høyere utdanning, under norsk ledelse, men med studenter og forskere fra hele verden. UNIS utgjør et internasjonalt kunnskapsnettverk som markerer norsk suverenitet, men i Svalbard-traktatens ånd: Man går løs på globale fellesoppgaver, men etter en norsk modell som er åpen og inkluderende.

Nå etableres en ny institusjon: Norges Vitenskapsakademi for Polarforskning (NVP). Det ble stiftet i Oslo 27. mars 2008 av akademikere som har stått sentralt innen polarforskning. Det er nå innvalgt en større gruppe medlemmer, både norske og utenlandske, fra hele det globale polare nettverk. Professor Ola M. Johannessen fra Nansen-sentret ved Universitetet i Bergen er valgt som første president. Akademiets første møte holdes i Longyearbyen 18.-19. juni.

Norges Vitenskapsakademi for Polarforskning skal

fremme forskning og utdanning om og i polare områder

stimulere til nasjonalt og internasjonalt samarbeid og tverrfaglighet innen polarforskning

bidra til at kunnskap om polarområdene og de folk som holder til der formidles til nasjonale og internasjonale styringsorganer, næringsliv og offentligheten

bidra til forståelse av miljø- og klimaforandringer og de menneskelige aktiviteter som påvirker og påvirkes av disse

fremme bærekraftig utvikling på Svalbard og i nordområdene

bidra til kompetanseoppbygging ved Universitetssenteret på Svalbard (UNIS) og i det øvrige polarforskningsmiljøet.

Akademiet skal fungere som et kontaktorgan for de vitenskapelige disipliner som driver forskning i Arktis og Antarktis og være den sentrale noden innen polarforskning for kontakt mellom utenlandske akademier og internasjonale vitenskapelige organisasjoner. Akademiet skal ha sete i Longyearbyen med både norske og utenlandske medlemmer. Det vil huses i en bygning på en vakkert beliggende tomt i Longyearbyen.

Akademiet vil være en institusjon under norsk ledelse for åpent internasjonalt samarbeid for å vinne og formidle kunnskap om polare strøk som er av økende global betydning. Når verden flytter nordover, må Norge ikke bare være med, men føre an.