Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Verden har mistet en ildfugl

Ari Behn var en mann som kunne kaste hansken, utfordre til duell. Han var en mann med æresbegreper forbundet med en fordums tid.

ARI BEHN: Ari Behn gikk bort 1. juledag. Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet
ARI BEHN: Ari Behn gikk bort 1. juledag. Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet Vis mer
Meninger

Det finnes mennesker man ikke møter uten å bli vekket av dem. Ari Behn (1972-2019) var et slikt menneske.

Jeg møtte ham første gang våren 2017 hjemme i Lommedalen under et portrettintervju for Dagbladet Magasinet. Hudløs og nervøs etter å ha vært våken to døgn i strekk for å pløye gjennom de samlete verkene hans. Jeg hadde en teori om at han var en mann mange kjente til, men få virkelig kjente, og at nøkkelen til Ari Behn ikke lå i de tusentalls artiklene og alle forestillingene om ham, men i hans eget forfatterskap.

Det jeg minnes best er dybden i blikket hans. Pausene som han våget å hvile i. Det skarpe intellektet. Motet og viljen til å svare fra hjertet. Den særegne varmen. Livskraften, men også sorgen og melankolien. Et blåtoneland inni ham som kastet skygger.

Dette blåtonelandet fikk meg til å holde kontakten med ham jevnlig siden. Jeg våget ikke å slippe. Som journalist kunne jeg gjort det, men jeg torde ikke. Jeg var redd for at det jeg så i Ari skulle flomme opp, flomme over. Seinere den våren ga Ari Behn meg et løfte: Han skulle ikke gjøre som Hemingway, sin litterære helt.

- Du er vel ikke redd for det? spurte han.

- Jo, svarte jeg.

- Lover du meg å ikke ta en Hemingway?

- Ikke vær bekymret, det kommer ikke til å skje, svarte Ari.

- Du må gi meg ditt ord på det. Ditt ord som gentleman.

- Du har mitt ord. Jeg lover, sa Ari.

I år fikk jeg følge Ari i Amerika da han i mars holdt utstilling i Los Angeles. Han ble fotografert på en klippe i Malibu, mens kråker rundt ham fløy lavt. Han slet med allergi i et California som etter over seks års tørke opplevde fenomenet «super bloom», megablomstring, etter en vinter med mye regn. Det ga ham et matt slør. Men han var eminent i sin omgang med mennesker, løftet dem med komplimenter og sin fenomenale evne til å ikke dømme andre, men la dem være seg selv.

Ari tok folk på alvor, kanskje fordi han ikke alltid ble tatt seriøst selv. Han var åpen om sorgen og mørket i seg, og gjorde det på den måten lettere for andre å være åpne om sitt.

Mot meg som journalist var han raus. Med tiden sin. Med tilliten. Med tankene.

Ari Behn var en mann som kunne kaste hansken, utfordre til duell. Han var en mann med æresbegreper forbundet med en fordums tid. Men han var også en følsom mann med et enormt spenn i seg. 1. juledag må dette spennet ha vippet over til mørke.

Ari lærte meg viktigheten av å stole på eget instinkt. Våge å stille de tøffeste spørsmålene. De man innerst inne håper man aldri skal måtte stille.

Jeg støtte på ham siste gang i juni, ved en tilfeldighet. Jeg meldte ham siste gang i oktober. Da kom det aldri svar. Tankene mine går til hans tre døtre, familien og nærmeste.

Med Ari Behns bortgang har verden mistet en ildfugl.

La oss lære noe av ham.

La oss våge å brenne.

Hvil i fred, Ari!