Verden har nok ideer

Århundreskiftets Wien var 1900-tallets store idélaboratorium. Ideene og tankene derfra har preget hele den moderne tid.

BERGEN (Dagbladet): Århundreskiftets Wien var Europas smeltedigel og arnestedet for de ideene og tankeretningene som skulle komme til å bli blant det 20. århundrets viktigste. I dag mener filosofen Allan Janik at det viktige ikke er å frambringe nye ideer. Hva vi nå må lære, er å evaluere de ideene vi allerede har.

I den yrende kulturhovedstaden Wien i det vaklende ungarsk-østerrikske dobbeltmonarkiet lå den moderne verden i kim. Her var de sterke personlighetene som formet vårt århundre: legen Sigmund Freud , arkitekten Adolf Loos , komponistene Arnold Schönberg og Alban Berg , malerne Gustav Klimt og Oskar Kokoschka , forfatterne Karl Kraus , Otto Weininger , Robert Musil og Arthur Schnitzler , teatermannen Max Reinhardt , den zionistiske ideologen Theodor Herzl og - utenfor det gode selskap - den mislykte kunststudenten Adolf Hitler .

- Denne voldsomme kulturelle oppblomstringen innenfor en forholdsvis snever periode kan ikke forstås uavhengig av økonomien. Inntil 1867 hadde Habsburgermonarkiet en lukket økonomi. I 1867 ble den åpnet. I årene som fulgte skjedde en industrialisering og vekst uten sidestykke. Wien tiltrakk seg massevis av mennesker som tjente haugevis av penger over natta. Enorme formuer ble skapt, og med barna til alle disse nyrike fikk man en generasjon unge som ikke behøvde å arbeide. De hadde det materielle sikret og kunne vie seg kunsten, tanken og forskingen, forklarer Allan Janik.

HAN ER PROFESSOR i filosofi i Innsbruck og Wien, og i Bergen for å gi en forelesningsrekke i vitenskapsteori. Janik er opprinnelig amerikaner, men nå naturalisert østerriker.

I 1973 utga han sammen med filosofkollegaen Stephen Toulmin boka «Wittgenstein's Vienna». Den ble raskt en bestselger og kultbok på 70- og 80-tallet. Boka er ikke bare en utlegning av livet og tankene til vårt århundres mest innflytelsesrike filosof, østerrikeren Ludwig Wittgenstein (1889- 1951), men også en studie av hans samtid og kulturelle miljø.

- Den materielle velstanden la grunnlaget for kunstnere og forfattere, og skapte samtidig også et stort publikum som kjøpte bøkene og kunstverkene. Motstrømskunstnere kunne bare gå til en riking som Karl Wittgenstein, industriherre og filosofens far, og få penger til et nytt kunstmuseum. Det er verd å merke seg at dette var et publikum med god smak. Wien tiltrakk seg mange jøder med kulturell dannelse og god smak. Flere av de unge kunstnerne hadde jødisk bakgrunn, og de jødiske salongene i byen fungerte som en type teststasjoner for hva som slapp ut. Man skal heller ikke glemme at Wien hadde gode utdanningsinstitusjoner og akademier som den nye generasjonen hadde studert ved.

- HVILKE IDEER fra den gang har hatt størst innflytelse på vårt århundre?

- Jeg vil nevne fire retninger. For det første Freud og psykoanalysen som ga et helt nytt språk til det å snakke om vårt indre liv. Dette delvis takket være Ibsen, som jo Freud skyldte det meste. For det andre Wienerkretsen, anti-metafysikerne som sto for teknokratisk modernisme og logisk vitenskapelighet. For det tredje Karl Popper og Ludwig Wittgenstein som sto for en kritisk modernisme. De mente Wienerkretsens klassiske modernisme utelot for mye av det menneskelige, og at den hadde en blåøyd tiltro til teknologiens velsignelser for mennesket og virkeligheten. Og for det fjerde forfattere som Robert Musil og Arthur Schnitzler. De brukte ironien til å avdekke samfunnets mekanismer, og ga samtidig sjelens dyp og hemmeligheter ord gjennom skjønnlitteraturen.

Interessen for det indre liv hang åpenbart også sammen med at denne generasjonen ble handlingslammet av alle de mulighetene den ytre verden ga dem. De flyktet fra en materielt sett stappfull, men verdimessig sett tom, ytre verden, og til kultiveringen av deres indre selv, sier Janik.

- PLAYBOYENE, for øvrig en wienersk oppfinnelse, så de mange nok av rundt seg.

Det går en parallell fra livsstilen den gang og til vår egen tid, hvor det yngler av IT-millionærer med luksusvaner og den type overflateverdier som vårt samfunn setter så høyt.

«Hva vi ser, er en verden full av Peer Gynter,» observerte Otto Weininger allerede i 1902. Han beskriver den moderne mannen som en Peer Gynt-skikkelse som vil være seg selv så sterkt at han feiler helt, nettopp fordi han ikke klarer å se hva som er viktig.

- Ser du et liknende arnested for ideer ved dette århundreskiftet?

- Nei, jeg ser ikke mange nye ideer av samme format. Det er jeg på sett og vis glad for. Verden har samlet opp nok ideer gjennom et par tusen år. Hva vi nå må gjøre, er å evaluere de ideene vi allerede har. Oppgaven er snarere å få folk til å reflektere over hva de sier, tenker og gjør. Å gå bak klisjeene, å spørre som Wittgenstein: Hvorfor mener du det, egentlig?

- Hvordan gjør man det?

- Jeg har sterk tro på forfattere som tvinger folk til å reflektere og som provoserer dem til å tenke igjennom ting. Vårt århundres kognitive psykologi var en ulykke. Den tok aldri seriøst hva folk sa, fordi ekspertene alltid visste bedre. Men man trenger ikke være profesjonell filosof eller psykolog for å få en meningsfull selvinnsikt.

PÅ SETT OG VIS står vi ved dette tidsskillet overfor mange av de samme utfordringene som de gjorde for hundre år siden. Globaliseringen, med dens bygging av det store og profitable, og kapitalfusjoner over landegrensene, har mange likhetstrekk med byggingen av Habsburgermonarkiet og med byggingen av Det tredje riket. Globaliseringens krefter er dypest sett forenklende krefter. De negative sidene ved globaliseringen er en homogenisering og prefabrikkering av kultur og livsstil. Dette står i sterk kontrast til hva kultur egentlig er: noe som er vokst fram organisk, som dyrker forskjeller og ulike særpreg.

Som i århundreskiftets Wien er vi også i det postmoderne samfunn redde for konflikter. For konflikter kan du ikke lage teorier av.

Derfor er kunsten så viktig. Så vel for wienerkunstnerne som for oss i det 21. århundre. Fordi kunsten viser oss menneskenes konflikter og hvordan de kan løses, avslutter Allan Janik.