Verden i lommespeilet

Magris flanerer, slentrer, forteller og kåserer om landskaper i Trieste-området, han tar avstikkere til bortglemte fjellandsbyer og seiler på illeluktende laguner, han forteller anekdoter og analyserer diktverk, og resultatet er en flerfarget og fascinerende vev av et treffpunkt for de mest ulike folkeslag, kulturer og stemninger.

Som i sin reise på Donau, i boka av samme navn, tar Magris utgangspunkt i historien. Området ble en romersk koloni under Vespasian, og fra historietimene husker vi de illyriske sjørøvere som holdt til her. I middelalderen ble området hjemsøkt av ulike herskere og folk, inntil østerrikerne erobret både lagunene og fjellene innenfor.

Så kom Napoleon, østerrikerne igjen, byen ble frihavn, inntil innbyggerne etter Versailles i 1919 kunne heise det italienske flagget. Da bodde det vesentlig italienere der, men også tyskere, slovenere, kroater, tyrkere, briter, grekere, ja, til og med noen svensker. Byen og omgivelsene var en smeltedigel, der ulike folkeslag hadde etterlatt sitt preg.

Vitalitet og melankoli

Magris avlegger besøk til steder nordmenn sjelden besøker, små bygdelag, øyer, byer og slettelandskaper. Men også til kjente steder som Tyrol, der en kneipe og et slag kort utført av stamgjestene, er utgangspunktet for en presentasjon av Brenner, av vandringene gjennom denne grenseporten i Alpene og av det tyske element.

I det tyske Tyrols fjellverden mangler det jødiske element, slår Magris fast. Og dette elementet trengs for å skape en sammensmelting av ubendig vitalitet, nemlig det tyske, og nomadisk melankoli. Til sammen kan en slik blanding bidra til at menneskene gjør narr av verdens stormenn, og «lar røkelsesduften blandes opp med den stramme osen fra bakgatene».

Men for Magris er tyskere uten jøder en kropp som mangler et stoff som selve organismen trenger. «All etnisk renhet fører til engelsk syke og struma,» sier han.

Også diktningen har satt sitt preg på det mangslungne sjelelige landskapet som Magris skildrer. I den lille kystbyen Grado, Venezias datter, er det lyrikeren Biago Marin som farger og beliver geografien. Hans første diktsamling kom ut i 1912, og den gang var de lavendelblå tapoblomstene de bærende symboler i diktningen hans, som framstiller en verden som blir skapt av jordklumper og sølevann.

Han var tilskuer til dramaet i det adriatiske Italia under den første verdenskrigen, meldte seg seinere inn i fascistpartiet, tok heftig del i den antifascistiske frigjøringsfronten i den andre, og sa ja til livet som helhet, hinsides godt og ondt. Han opplevde personlige tragedier, som sønnen Falcos død, og skrev utrolig mye, men presterte sine beste dikt fra han var 80 år gammel til han fylte 94.

Hverdagsmennesker

I skildringene av «Lagunene» har Magris flettet hans metaforer, hans diktning og skjebne inn i landskapet, blomstene, plantene og luktene. Men det oser også av såpe, olje, eddik, vin, sydfrukter, kaffe og korn - og lyden fra hymner, smier og skipsverft stiger opp fra sidene.

La oss ikke glemme at James Joyce levde i og elsket Trieste. Men Joyce er ingen hovedperson i «Mikrokosmos». Det er hverdagsmenneskene og de unnselige, nesten bortgjemte kafeene, menneskene og veiene som til sammen avspeiler verden. For Trieste er en avspeiling av hele verden. Visste vi ikke det?