Verden i Norge

Vakker hyllest til det vakre.

CD: Roy Powell (38) - engelsk pianist og komponist, bosatt i Norge siden midten av 90-tallet - har musikalsk ståsted der jazz og klassisk musikk møtes i skjønn forening. Hans nye trio-CD, «Solace», er vakker og velspilt nok til å telle som både alternativ julejazz og trøstemusikk på nyåret.

Powell er utdannet ved Royal Northern College of Music i Manchester og studerte med blant andre komponisten Sir Harrison Birtwistle. Både som jazz- og klassisk komponist har han en betydelig produksjon (hans «Bow Out» er oppført av ballettkompanier i mange land), og som jazzpianist har han samarbeidet med en lang rekke kjente musikere, fra Anthony Braxton og Mike Giobbs til Bob Wilber og Eddie Daniels.

Da han CD-debuterte som leder i 1994 med «A Big Sky», tok britisk presse fram superlativene. Her i landet har han særlig gjort seg bemerket på sine egne «Holus» (99) med bassist Terje Gewelt og trommeslager Jarle Vespestad og «North By Northwest» (01) med gitaristen Mike Walker, bassist Arild Andersen og trommeslager John Marshall. Han er dessuten å høre på plater med blant andre Køhn/Johansen Sextet, JazzMob, Trumpet Jungle og gitaristen Ahmad Mansour, På den nye «Solace» er det på ny Terje Gewelt og Jarle Vespestad som sørger for fjærlett, men stødig tonefølge, nydelig avpasset de lavmælte, Powell'ske pianostemninger. I ni egne komposisjoner, tilegnet håp og skjønnhet, framstår Powell som en teknisk finslepen tangentbehandler i en tilnærmet «less-is-more»-modus, og i «Love's Circle» når trioen et inderlig høydepunkt på en CD som fortjener et stort, lyttende publikum.

RAGTIMEKONGEN

Scott Joplins opera «Treemonisha» fikk en så trang fødsel i 1911 at det bidro til å ta livet av komponisten, som døde blakk og syfilisgal i 1917. Eventyret om den unge afrikansk-amerikanske kvinnen som ble en lederskikkelse i kampen for opplysning og rettigheter, var innholdsmessig forut for sin tid, og ragtimeoperaen ble først Broadway-oppført i 1972. Da innbrakte den komponisten en posthum Pulitzer-pris, og i 1976 utkom den på plate. Siden har den levd et stille liv, inntil Morten Gunnar Larsen og hans Ophelia Ragtime Orchestra tok tak i melodiene, og spilte dem inn live i Grieghallen i mars i år. Orkesteret, Seim Songkor og vokalsolister, blant andre Eli-Johanne Rønnekleiv og Ståle Ytterli, gjør helhjertede, tidvis strålende prestasjoner i Joplins karakteristiske melodier, og bidrar til at deres ublide skjebne fortoner seg enda mer gåtefull.

USA-inspirert er også New Orleans-modernistene Funky Butt, som ofte låter mer god, gammel Blue Note-groove enn Storyville når trompeter Kåre Nymark jr. og tenorist Vidar Sæther drar på i front av sekstetten. «The Glove» er Funky Butts glødende CD nummer to etter 2001s «Whoopin'», og en verdig oppfølger, innspilt med publikum i studio og betydelig henvendelse i uttrykket. Neppe noe norsk band spiller denne musikken freskere og med større nyanserikdom og presisjon i uttrykket enn Funky Butt, som i tillegg til Nymark og Sæther består av trombonist Even S. Andersen, pianist Anders Aarum, tubaist David Gald og trommeslager Knut Lothe.