Verden i Norge

Hvilke politiske grep må til for å synliggjøre det flerkulturelle Norge?

DET PÅGÅR en heftig kulturdebatt i media for tiden. Det er en viktig debatt, både ut fra et overordnet kultur-og kunstpolitisk perspektiv og i forhold til hvordan vi konkret og praktisk skal håndtere de store spørsmålene knyttet til det kulturelle mangfoldet vi etter hvert er blitt en del av. Oppsummert kan noen av problemstillingene formuleres slik: hvilke politiske grep må til for å synliggjøre det flerkulturelle Norge? Hvordan trekke et grensesnitt innenfor det flerkulturelle feltet mellom det autonome kunstperspektivet og en instrumentell tenkemåte? Kan kvotering være et virkemiddel for å synliggjøre de marginaliserte?

DE FLESTE som har deltatt i debatten er enige om at kunsten har sin egenverdi gjennom den estetikk og det meningsunivers den til enhver tid forfekter. Personlig har jeg aldri hørt verken kulturministre eller andre beslutningstakere påstå noe annet. At kunsten gjennom å ytre seg også kan gi oss større erkjennelse og dypere innsikt i livets mange spørsmål, er i alle fall jeg blitt overbevist om etter flere år som kunstner og kulturaktør. Derfor blir det også logisk å tenke kunst-og kulturpolitikk langs to linjer: en selvsagt anerkjennelse av at kunsten må insistere på å målbære den enkelte kunstners verdensbilde gjennom mørke, lyse, skremmende, farlige og vakre historier og bilder. Og samtidig dette: at kunst på sitt beste kan kommunisere en livserfaring og en livsanskuelse som makter å berøre våre liv og bevege våre grenser. Da har vi minst en viktig utfordring i den kulturpolitikken som skal utmeisles for den globale og flerkulturelle tidsalder: hvordan skal vi kunne utvide vårt kulturelle perspektiv? Hva slags virkemidler har vi for å kunne slå noen kiler inn i et kunstliv som stort sett bygger på et vestlig, eurosentrisk og nokså ekskluderende kunstsyn?

Artikkelen fortsetter under annonsen

HELE VÅR utvelgelsespraksis innenfor kunstartene er basert på «kunstnerisk skjønn» - en tenkemåte de fleste vil være enig i. Problemet er at definisjonen av «kvalitet» innen kunstfeltet ikke reflekterer den kunstneriske og kulturelle virkelighet vi omgir oss med. Skal vi gjøre noe med dette, må det handles radikalt. Dersom vi virkelig mener at kunstlivet må utvide sitt erkjennelsesfelt, må vi vurdere om vi skal ha en form for kvotering innenfor de systemer som velger hvilken kunst som er verd å satse på, eller hvilke kunstnere som har gjort seg fortjent til å motta økonomisk støtte. Skal vi oppvurdere og synliggjøre kulturuttrykk som refererer til standarder utenfor den vestlige kulturkrets, må vi rett og slett ta i bruk en kunst-og kulturfaglig kompetanse som kan gi adekvate vurderinger av de samme uttrykkene. Den kompetansen finnes, og den må gis definisjonsmakt. Også innenfor utdanningsystemet må slike vurderinger gjøres. I 1981 fikk vi landets første høgskoleutdanning innen jazz og rytmisk musikk ved det som den gang var Trøndelag Musikkonservatorium. Det representerte på mange måter et brudd med en tradisjon som til da hadde vært rådende innen musikkutdanningen, og som hadde hatt vestlig kunstmusikk som sitt vesentligste faglige anliggende. Alle som kjenner norsk musikkliv vet hvilken betydning «jazzlinja» i Trondheim har hatt for en hel generasjon av nye musikere. Nå er tiden inne for både jazzutdanningen og andre læresteder for kunstfag å innlemme nye, ikke-vestlige uttrykksformer i sin fagportefølje.

EN ANNEN oppgave må være å kartlegge de mange flerkulturelle institusjonene og prosjektene som finnes over hele landet. Det skapes viktig kunst og drives mye godt kulturarbeid i regi av for eksempel Rikskonsertenes internasjonale avdeling, stiftelsen Horisont, Nordic Black Theater, Cosmopolite, Førde Internasjonale Folkemusikkfestival og urfolksfestivalen Riddu Riddu i Troms. Her ligger en åpenbar mulighet. I likhet med de nye satsingene som nå er initiert med Nasjonalt senter for pop og rock i Trøndelag og Schou Scene for folkemusikk og folkedans i Oslo, bør det også etableres knutepunktsarenaer innenfor det flerkulturelle kunstfeltet. To allerede godt fungerende institusjoner - stiftelsen Horisont og urfolksfestivalen Riddu Riddu - vil begge være egnet til å aksle en slik oppgave. Begge har unike nettverk både nasjonalt og internasjonalt og vil kunne fungere som kunstneriske «nav» i et landsomfattende og internasjonalt flerkulturelt arbeid.

REGJERINGEN HAR satt seg som mål å føre en politikk for integrering av mennesker som i dag opplever å stå på siden av samfunnsutviklingen. I det arbeidet må alle samfunnsområder tas i bruk. Utdanning og tilegnelse av kunnskap er viktig for det enkelte menneske, men det er også et nødvendig redskap i integreringspolitikken. Gode velferdsordninger treffer enkeltmenneskers ulike behov, men er samtidig viktig i integreringsarbeidet fordi de bidrar til å minske forskjeller mellom mennesker. Og samtidig som kunsten er verdifull i seg selv, er den også et kommunikasjonsredskap som i sine beste øyeblikk evner å overskride de kultur-og språkbarrierer som finnes. Slik kan også kulturfeltet bli en naturlig del av den samme integreringspolitikken, uten at dette på noen måte utfordrer kunstens integritet.I det mangfoldet av stemmer vi hver dag lytter til, savner jeg ofte kvinnene. Særlig gjelder dette kvinner fra ikke-vestlige land. Hvor er deres historier? Så hender det av og til at noen tar seg tid til å lete etter disse kvinnene. Det lille museet «Perspektivet» i Tromsø har satt seg som mål å dokumentere nordområdenes samtid og nære fortid. For en tid tilbake dro museet ut for å finne noen av kvinnene fra de 120 nasjonene som er representert i Ishavsbyen. Det resulterte i en vakker utstilling med et stort antall folkedrakter fra ulike nasjoner og regioner, skapt av kvinner fra de samme områdene. Med utstillingen fulgte fortellinger om draktenes opphav og dokumentasjon av kvinners kunnskap og kompetanse ervervet gjennom generasjoner - synliggjort gjennom farger, mønstre og linjer i draktenes sirlige utforming. Utstillingen ved «Perspektivet» ble et bilde på den ofte skjulte kulturen kvinner forvalter. En av de virkelig store utfordringene for vår tid er derfor å gjøre kvinners stemme hørbar, både på og utenfor de kulturelle arenaene, og gi kvinner mulighet til å leve gode, selvstendige liv i et flerkulturelt Norge.«I det mangfoldet av stemmer vi hver dag lytter til, savner jeg ofte kvinnene.»