Verden ifølge Kaada

Musikalsk anarkist blir voksen på solodebuten.

Kaadas band Cloroform på sitt beste sprengt sin egen frilynte lekegrind i filler med anarkistisk improvisasjonsmusikk. På sitt verste har de bedrevet ustrukturert og egotrippende teatersportjazz som ikke har ledet i noen som helst retning.

Kaada er et langt mer konsentrert prosjekt. Skjønt, han lager minst like eksentrisk og ustyrlig musikk, men den musikalske visjonen er klarere.

«Thank You For Giving Me Your Valuable Time» er lydsporet til en film som ikke er laget. Plata er en hoderystende reise, fylt av absurde og abstrakte inntrykk og innfall. «Thank You...» er lyden av en jazzterrorist som har hatt godt av å bli temmet. Kaada lager strukturerte låter, med en stadig like fri flyt av ideer som et saftig og mangefasettert garnityr. Han skaper sample- og beatsbaserte låter med varme og humor, moderne elektronisk musikk med en nostalgisk twist, eller bare usedvanlig kompromissløs popmusikk. Kaada bruker organiske samplinger fra gammel blues, gospel, soul og funk. I likhet med Mobys «Play» fusjonerer han lidenskaplige stemmer fra gårsdagen med dagens teknologi for å kreere ny musikk. Men organistdemonen Kaada er en kunstner med et mørkt blikk. «No You Don't» er i dobbelt forstand svart musikk, med sin angstfremkallende bluessoge om å bli forlatt. «Go Brown» er knugende agentmusikk ute av kontroll. Tung melankoli preger også låter som «I Need You» og

tittellåta, den siste er en av flere med Allan Steed fra Harlem Gospel Choir på vokal. Men lidenskapen står aldri i veien for humoren. Det er en sjelden man kan si om bra musikk at den er morsom, men det kan man om Kaadas solodebut.

Kaada er kunstmusikeren som helst vil være et enmanns underholdningsorkester. Det gjør han med et overskudd, en snert og en musikalsk vidd som ingen gjør ham etter i musikkåret 2001.