SKIVEBOM: Motemagasinet Vogue trykket et stort og flatterende portrettintervju med Syrias presidentfrue Asma al-Assad, her i samtale med ektemannen Bashar al-Assad, mens opprørere ble drept og torturert i Syria. Motebladenes positive intervjuform kan ikke anvendes på despoter og familiene deres helt uten videre. Foto: Scanpix / AP Photo / Aijaz Rahi, File.
SKIVEBOM: Motemagasinet Vogue trykket et stort og flatterende portrettintervju med Syrias presidentfrue Asma al-Assad, her i samtale med ektemannen Bashar al-Assad, mens opprørere ble drept og torturert i Syria. Motebladenes positive intervjuform kan ikke anvendes på despoter og familiene deres helt uten videre. Foto: Scanpix / AP Photo / Aijaz Rahi, File.Vis mer

Verden ifølge Vogue

Dameblader og despoter var visst ikke verdens beste kombinasjon.

Mens artilleriet dundrer i Aleppo, utkjempes en minikamp i amerikanske magasiner om hvem som har skylden for motebibelen Vogues entusiastiske portrett av Asma al-Assad..Portrettet av kona til Syrias president Bashar al-Assad stod på trykk i Vogue i mars i fjor. Mars var også måneden da uroen som lenge hadde vært i emning i Syria brøt ut, da demonstrasjonene ble større, og antallet på de som ble arrestert, torturert og drept av regimet stadig flere.

Det skulle ingen av Vogues lesere tro. De fikk se et dust bilde av landets vakre førstedame, med bølgende sanddyner i bakgrunnen og overskriften «En rose i ørkenen». Over de neste sidene fikk de vite at Asma al-Assad er «en langlemmet skjønnhet med en øvet analytisk tanke». Hun har en «killer-IQ». Hun «begynner mange dager klokken seks, tar aldri lunchpauser, og løper hjem til barna klokken fire».

Denne uken skrev journalisten, Joan Juliet Buck, en artikkel i Newsweek der hun hevdet seg dupert av al-Assad og PR-byrået hennes, og overkjørt av Vogue. Der forteller hun om ubehaget som så vidt kan anes i det første portrettintervjuet. Hun ante at hun ble overvåket mens hun var i Syria. Hun ble gitt en syrisk mobiltelefon å bruke. Noen brøt seg inn på laptopen hennes. Når Asma al-Assad lager lunch til familien, bruker hun en stekepanne som åpenbart aldri er blitt brukt før.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Buck overbeviser ikke helt når hun bedyrer at hun ikke kunne visst om uhyrlighetene som var i vente. På flere stadier av arbeidet med artikkelen kunne hun tatt et skritt tilbake, ringt en forsker eller en reporter. Et sinne mot Vogue, som trykket artikkelen mot journalistens innvendinger og løste henne fra kontrakten da kritikken begynte å komme, må påregnes.

Men det er ikke første gang Vogue legger et neglelakkstrøk over en vanskelig virkelighet. Inspirert av Bucks historie fortalte journalist Hanna Rosin denne uken i Slate Magazine om hvordan en kritisk sak hun skrev for Vogue, om kvinnelige lobbyister i Washington, ble omskrevet slik at de peneste av intervjuobjektene ble fremstilt som forbilder, med en jobb og garderobe å attrå.

De store motebladene lever av å fortelle underholdende, optimistiske historier om glamorøse liv og girl power. Når de jevnlig får tilgang til ettertraktede filmstjerner, er det fordi de trykker smigrende portretter der publisisten som styrer stjernens agenda, åpenbart har fått sine innspill tatt til følge. Det er da heller ingen som tar direkte skade av å lese et intervju som fremstiller livet til Cate Blanchett eller Emma Stone som noe mer rosenrødt enn hva det egentlig er. Det er noe annet når en diktators familie klemmes inn i den innforståtte sjangeren.

Allerede i 2006 tok Asma al-Assad kontakt med et PR-firma i London for å vite hvordan hun og mannen kunne fremstå som åpne og glamorøse overfor et vestlig publikum. Etter hvert ble hun kåret til en av verdens mest velkledde kvinner av franske Elle, og omtalt som «et lyselement i et land fullt av skyggesoner» av Paris Match. Til sist fikk altså en journalist fra et blad som eksplisitt ikke ville ha et intervju om politikk, tilbringe uker sammen med familien til diktatoren i et land der journalister sniker seg over grensen for å kunne jobbe og der statlig medier antyder at utenlandske reportere spiller på lag med terrorister.

Iblant kan fraværet av det politiske gjøre en historie til en illusjon, en hul reklame. Som når Asma al-Assad sier til Joan Juliet Buck at hennes fremste oppgave er å få unge syrere til å engasjere seg i «aktivt borgerskap» og «delt ansvar for å bringe dette landet fremover».