Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Verden sett fra Kjørkelvik

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det er to ting som slår meg under lesningen av Aksel Sandemoses enmannstidsskrift Årstidene, som i anledning av forfatterens 100-årsjubileum nå blir utgitt på ny i bokform. Det ene er hvor dårlig dagsaktuell journalistikk tåler tidas tann. Det andre er den tydelige sammenhengen som løper gjennom det meste denne forfatteren har skrevet.

  • For å ta det siste først: På sitt beste framstår Sandemoses arbeid i Årstidene som fine, inntrengende skrivestykker med klare skjønnlitterære kvaliteter. Ofte bærer de preg av å ha kommet til i direkte, utdypende forlengelse av hans episke tematikk. Det være seg elegant gjennomarbeidede og avrundede aforismer, eller de reneste røverhistorier - utflytende i formen og med sterk eksotisk lukt og farge. Noen av disse fortellingene minner mest om deliriske fantasier, men formidlet med en skriveevne forfatteren verdig.
  • Sandemose er på sitt dårligste når han kaster seg ukritisk ut i trettende, til dels uoriginale og ofte monomant ensidige utlegninger om små og store samfunnsforhold. For eksempel når han i 1952 bruker 70 sider på et rabiat utfall mot kunstig befruktning av kvinner, eller «inseminasjon», som skjønnånden kaller det. Her er skribenten Aksel Sandemose på tynn is, både saklig og stilistisk. Han framstår mer som en irritabel gammel mann enn som en reflektert intellektuell i disse endeløse argumentasjonssirklene han aldri ser ut til å kunne avslutte. Han virker utdatert allerede i skriveøyeblikket - det er ergrelsen og ikke innsikten som fører pennen for den grånende mannen i Kjørkelvik, når han skal forsøke å skildre en samtid han kanskje ikke helt overskuer fra sin isolerte skrivestue.
  • Men uansett slike innvendinger: Det er en begivenhet og et kulturhistorisk løft når Aschehoug nå har tatt på seg å gjøre dette 1950-tallstidsskriftet tilgjengelig for en ny tid. For Sandemose-elskere vil de til sammen 1200 sidene by på lysglimt av genialitet og eksplosjoner av leseglede.
  • I sitt arbeid med «Årstidene» hadde Sandemose brevet som forbilde. Dette skulle være hans direkte, intime og uavkortede meddelelser til leserne. Den eneveldige redaktøren var en mann i ferd med å beskikke sitt liv. Det gjorde han med en evne til å være konkret personlig som få skribenter gjør ham etter.