Verden trenger klokskap

Lesverdig og tankevekkende.

BOK: Lever vi i den beste av alle verdener? Er den moderne tilstanden, for ikke å snakke om den postmoderne, et toppmål av framskritt? Går alt den riktige vei, slik utviklingsoptimister til alle tider har ment?

Det er slike overgripende spørsmål Per Bjørn Foros stiller i sin høyst leseverdige og tankevekkende bok «Tid for besinnelse». Som han skriver: Det er noen som fikser det, og noen som bare har fikse ideer. Denne boka kan leses som et forsvar for de første og som en advarsel mot de siste.

Foros fokuserer på krisen i det moderne. Denne krisen er ikke av ny dato. Med «Titanic»-forliset og første verdenskrig led den naive utviklingsoptimismen skibrudd. Troen på teknikkens ufeilbarlighet og den siviliserte orden og fornufts kontroll over barbari og irrasjonalitet fikk et kraftig skudd for baugen. Seinere har den teknologiske utvikling løpt helt løpsk samtidig som motstanden mot det moderne har gitt seg alle mulige utslag og fordelt seg over hele det politiske spekteret fra ytterste venstre til ytterste høyre.

Foros er på leiting etter en middelvei. Han føler et ubehag ved sider av det moderne, og han søker etter et ståsted for sin kritikk som ikke plasserer ham i bås med reaksjonære krefter, ja, han sår endog tvil om inngrodde forestillinger hva angår motsetningen reaksjonær/progressiv.

Viljeløst

Forandring er blitt det normale, skriver Foros et sted. Vi er viljeløst overlatt til en flyktig verden. Dette kan være en utfordring, ja, til og med oppleves som et gode. Men det gjør noe med oss. Det stiller krav om en evne til omskiftelighet som kan oppleves som en trussel mot identiteten. Tilværelsen er preget av en uendelig letthet. Vi lever under mulighetenes tyranni. Vi kjenner ikke lenger våre behov. Vi vet ikke lenger når vi skal føle oss tilfredse.

Denne tilstanden er en av Foros' favoritter, den som den polske motefilosofen Zygmunt Bauman kaller, «flytende modernitet», i motsetning til den forutgående «faste moderniteten», som var preget av fornuft, orden og kontroll. «Risikosamfunnet» kaller en annen av Foros' inspirasjonskilder, tyskeren Ulrich Beck, det samfunn som er blitt invadert av denne formen for modernitet - som om man ikke var utsatt for rikelig med risiko i tidligere samfunn. Poenget er imidlertid at farenes og usikkerhetens kilder er mer diffuse og vanskeligere å bestemme enn før.

Gode, gamle dager

Foros presenterer, drøfter og stiller ulike teorier opp mot hverandre. Han viser hvordan moderniteten produserer amoderne motreaksjoner, i form av mer eller mindre uklare lengsler tilbake til gode, gamle dager.

Han viser også hvordan den moderne kameleonaktige identiteten får sitt motsvar i en lengsel etter en identitetsfølelse som har sin basis i mer faste sammenhenger - slekt, historie, lokalsamfunn - en lengsel som i det store hele er fortidsorientert. Det er nemlig vanskelig å forestille seg en kritikk av det senmodernes baksider som ikke utgår fra en forestilling om at fortidige livsformer hadde noe bedre for seg.

Krydder

I denne sammenheng trekker også Foros på egne personlige erfaringer - fra oppveksten i en liten, nærmest pre-moderne bygd i Trøndelag. De essayistiske tilbakeblikkene på egen barndom fungerer som krydder i en ellers saklig framstilling, og vi kunne ha ønsket oss mer av dem, nettopp fordi de så tydelig setter den aktuelle flytende moderniteten i relieff.

Boka behøver ikke å leses sammenhengende, men lest slik likner den en intellektuell selvbiografi, et slags statusoppgjør.

Den formidler mye kunnskap, men den er også preget av en kledelig beskjeden klokskap. Og som Foros selv framhever:

Det er især det siste vi trenger mer av i dag. Klokskap kan bare framskaffes ved å ta tida til hjelp. Tid er den store mangelvare i dag, tid til besinnelse, tid til å skille mellom hva vi trenger og hva vi ikke trenger, før vi flyter av sted på de postmoderne bølgene til et framtidsrike som neppe vil likne paradis på jord.