Verdens aller viktigste?

Lag deg ei liste over hva du i prioritert rekkefølge minst ville ønske å være avskåret fra: mat, klær, husly, familie, venner, jobb og popmusikk.

TENK DEG AT du kom fra en annen galakse og landet ubemerket i Oslo en hvilken som helst tirsdag. Tenk deg videre at du hadde lært deg norsk underveis - noe skal man fordrive tida med på intergalaktiske odysseer - og derfor kjøpte Dagbladet, VG, Aftenposten og Dagsavisen umiddelbart etter landing. Da ville du i løpet av noen minutters blaing begripe at du var kommet til et sted der musikk var det aller viktigste som fantes. Intet vettugt utenomjordisk vesen ville finne på å tolke tirsdagsavisenes samlede mengde musikkskriverier annerledes.

MUSIKKINDUSTRIENS framvekst fra 1950-tallet og fram til i dag er et frapperende fenomen. Så tilsynelatende naturgitt har det skjedd at vi knapt legger merke til resultatet, av samme grunn som fisken i havet antakelig ikke er seg bevisst hva den svømmer i. Havet bare er der med sitt vann, og slik er det med musikkindustrien også, den bare er der med sin musikk for oss moderne, vestlige mennesker. Dag og natt, ute og inne bare er den der med mindre vi lurer oss til noen musikkfrie vak, hvilket ikke alltid er enkelt i det musikkindustrielle samfunnet.

For vi er aldri langt unna en høyttaler, en ørepropp eller i det minste visualisert musikk i form av aviser, magasiner, skjermer, reklameboards eller andre synsinntrykk utgått av musikkindustriens domener.

SÅ LEVER VEL vi musikkinteresserte i den beste av alle verdener? Har ikke et halvt århundres kombinasjon av velstandsøkning (bedre råd, mer fritid), teknologisk revolusjon (flere, bedre og billigere måter å lagre og distribuere musikk på, nye instrumenter) og internasjonalisering gitt oss alle essene på hånda når vi som lyttere søker å tilfredsstille vår trang til musikk?

Kanskje det. Teoretisk sett. Men virkeligheten er annerledes. Så dyktig har musikkindustrien gjort markedsjobben sin at vi nesten motstandsløst har akslet vår tildelte rolle i spillet: Som marked. Konsumenter. Storforbrukere av musikk. Det vil si: Storforbrukere av popmusikk.

DET FINNES TALL, store tall, som forteller alt om musikkindustriens størrelse i dollar, yen og euro. Men det mest interessante tallet er et prosenttall på 92, pluss minus noen tideler. De ca. 92 prosentene angir popmusikkens andel av det totale platemarkedet. De åtte resterende prosentene deles av jazz, klassisk musikk, folkemusikk og alt «annet». Kombiner dette med storforbrukerrollen, og noen spørsmål ramler ut av tallrekkene, først og fremst dette: Hvordan har popmusikk - riktig nok i vid forstand - klart å feste et nærmest sivilisatorisk nakketak på samfunnet? Ikke bare med egne aviser, blader og radio- og TV-kanaler, men i tillegg gjennom digre seksjoner/sendeflater også i de øvrige mediene? Hvorfor er det blitt slik at popmusikk ansees som viktig også for alle andre enn popbransjen og musikkindustrien? Hvorfor er det blitt en samfunnsoppgave å holde en hel verden oppdatert om popbransjens minste rykninger?

FOR POPMUSIKK er jo ikke viktig. Lag deg ei liste over hva du i prioritert rekkefølge minst ville ønske å være avskåret fra: mat, klær, husly, familie, venner, jobb og popmusikk, og du vet straks noe om viktighet. Altså må det være andre grunner enn viktighet til at popmusikk og popmusikkens aktører vies en dag-til-dag-oppmerksomhet som overgår nesten alt annet. At mange synes popmusikk og popstjerner er ok underholdning er greit, men hva så? Virkelig viktig er popmusikk bare for musikkindustriens bunnlinje, og det vil bare være musikkindustrien som tar alvorlig skade dersom verden ved et trylleslag slutter å interessere seg for popmusikk fra midnatt av. For alle andre ville livet gå videre, likevel er popmusikken blitt en av de helligste kuene i bølingen når mediene dag etter dag skrider til gjetergjerningen.

JEG ØNSKER verken popmusikken eller musikkindustrien død og begravet. Men jeg ønsker meg popmusikkens oppblåste rolle som dampveivals over all annen musikk - særlig i mediene og i musikkindustrien - noe nedjustert, for å si det mildt. En musikkindustri som engasjerte seg like helhjertet i musikk som i popmusikk , en musikkjournalistikk som gjorde det samme og som våget å stille noen utidige spørsmål om musikks viktighet som noe annet enn gullkalv og tilbedelsesobjekt - det kunne saktens vært noe.

Men mest av alt unner jeg dampveivalsens ofre - storforbrukerne av popmusikk - en snartur inn i de åtte prosentenes musikalske landskap, der uendelige mengder av fantastisk musikk ligger gjemt bak lag på lag med dårlig popmusikk. Ikke bare på tirsdager, men hver eneste dag.