Verdens beste land å eie i

BELIGGENHET, beliggenhet, beliggenhet. Ifølge eiendomsmeklere som ikke er kjent for rikt vokabular, er dette de tre viktigste argumentene ved valg av bolig. Men ikke ved valg av land. Da synes nordmenn det er attraktivt å bo helt usentralt på kloden, med lang vei til det meste, bortsett fra marka. Særlig vi som aldri har hatt utenlandsk adresse er sikker på at Norge er «verdens beste land å bo i».

Selvskrytet er i beste fall en halvsannhet. Norge er verdens beste land å bo i – dersom du tilhører de 75 prosentene som eier boligen. Hvis ikke, er du i dyp skit. Leieboerskap er i Norge det samme som utenforskap. Du er en taper på boligmarkedet og en velger partiene har råd til å glemme. Politikere kaller leieboliger for «fattigdomsfeller» og ønsker alle god eierkarriere. Men de sponser ikke inngangsbilletten.

Snittpris for utleieleilighet i Oslo er nå 9600 kroner i måneden, en økning på 1350 siste år. Mens du flås av huseier, skal du spare til egen bolig, f.eks. et tre-roms oppussingsobjekt på Sagene til 2,2 millioner. Da behøver du ikke være arbeidsløs, lavtlønnet eller enslig for å miste motet. Selv med to vanlige inntekter kan et par i etableringsfasen snart glemme å kjøpe en noenlunde romslig leilighet noenlunde sentralt i Oslo. Og noen prisnedgang kan de bare drømme om. Folk strømmer til hovedstaden, mens boligbyggingen sank med 31 prosent i fjor. Summen av tilbud, etterspørsel og fraværende boligpolitikk gir seg selv: Oslo er blitt byen med det store hjertet – for etablerte, velstående middelaldringer og deres boligarvinger.

MAN SKULLE TRO at myndighetene ville søke å påvirke skjevhetene i etterkant, gjennom skattesystemet. Og det gjør de. Norske politikere har valgt å forsterke ulikhetene. De som har, skal få mer. Og de som har mye, skal få aller mest. Første betaler staten en tredjedel av rentene på huslånet ditt gjennom rentefradraget. De med størst inntekt har størst lån og får mest hjelp. Så kan du trekke fra huslånet på formuen. Du må formueskatte av boligen, men likningsverdien er en vits: i snitt en fjerdedel av reel verdi. Også her er skatterabatten størst for de rikeste. Likningstakstene er forholdsvis mye lavere på gamle luksusvillaer enn nye rekkehus. Det skal nemlig lønne seg å bo godt. Og ha flaks. Du kan tjene millioner på prisveksten mens du sover, og selge uten å skatte et øre av gevinsten.

Hvem klager på overføringene til norske bønder? Norske boligeiere får mer i subsidier. Mens det kan være grunner til å stimulere gårdsdrift, finnes det ingen fornuftig grunn for dagens grove favorisering av boligeiere. Tvert imot: Den fører til overinvestering i lavproduktive boliger. Folk sparer i bolig i stedet for aksjer, og stimulerer eget privatliv i stedet for næringslivet. Selv smårikinger blir eiendomsspekulanter, og kjøper bolig nummer to og tre. Skattefordelene driver prisene opp og gjør det enda vanskelige for unge å etablere seg. Økt boligbeskatning ville kjølnet boligmarkedet og lettet inngangen for vanlige folk. Det ville vært god omfordeling: fra over- og middelklassen til de med dårligere råd, fra de heldige (som kjøpte tidsnok) til de uheldige (som aldri ble med i tide). I tillegg kommer en mulig miljøgevinst: krymping av det ekspanderende norske boarealet, dermed mindre behov for oppvarming og bruk av energi.

NI AV TI ØKONOMER anser boligskatt som den perfekte skatteform. Den gir få skadevirkninger, den er rettferdig, den monner og den treffer. Rikingene kan ikke flytte villaen på Nesøya eller hytta i Blindleia. Men dette er bare toppen av det norske skatteparadiset, bestående av to millioner boliger, verdt mellom 4 og 5000 milliarder. Nettopp fordi så mange eier dem, får vi høre at boligskatt vil ramme folk flest. Javel. Folk flest eier bil, og vi har høye bilavgifter. Folk flest jobber, og vi har høye skatter på arbeidsinntekt. Nordmannens tale til staten er klar: Ta opptil halvparten av lønna mi, men boligskatten min får du aldri! Så sterk er følelsen for vårt hjem, kjære hjem. I andre land anses bolig som et naturlig og legitimt skatteobjekt. Britene har fire ganger så høy boligskatt som oss. Med samme eiendomsskatt kunne vi tatt inn mer enn 80 milliarder i året. Det er nesten dobbelt så mye som det koster å drive grunnskolene her til lands.

Så er det noen grunn til å vente, ut over det selvkneblende valgløftet om å fryse skatten på 2004-nivå? Siste Bondevik-regjering fjernet siste rest av boligskatt, noe Jens Stoltenberg så som eksempel på «usosial skattelettepolitikk». Men det var før han ble statsminister igjen. Vi har fått en kommunal, frivillig eiendomsskatt, som gir lommerusk til bare halvparten av kommunene. Oslo Ap gikk i fjor mot eiendomsskatt av valgtaktiske grunner. Likningsverdien er økt en smule, uten å endre på skjevheten mellom dyre og billige boliger. I bunn og grunn har dagens regjering vist seg like skattesky på boligfeltet som den borgerlige. Hver gang noen argumenterer for boligskatt, blir forslaget kontant og umiddelbart avvist. «Jeg har bare en kommentar til dette: Vi har sagt at vi ikke skal gjeninnføre boligskatt,» sa Karl Eirik Schjøtt-Pedersen i 2006. Nylig leste vi at startet med politikk fordi han var opptatt av rettferdig fordeling. Så slutter han vel nå fordi han fikk andre interesser underveis.

SENTRALE SP- OG SV-ERE er villige til å vurdere saken, men Stortings-Ap gjør som Oslo-partiet. For tre uker siden avviste Aps skattepolitiske talskvinne, Marianne Agdestein, å vurdere nytt takstsystem og ny eiendomsskatt, fordi det vil berøre «vanlige folk» og «minstepensjonister som bor i boliger med svært høy markedsverdi». Slik snakker også Siv Jensen: så folk forstår, men ikke hører uredeligheten.

Vi kan ha et bunnfradrag, som skjermer billige boliger. Vi kan gi pensjonister utsettelse på skatten, med pant i bolig, slik at først arvingene belastes. Vi kan innføre boligskatten gradvis og forsiktig. Kort sagt kan vi gjøre noe som praktiseres i andre siviliserte land, som anbefales av norske og utenlandske toppøkonomer, som samsvarer fullstendig med den sittende regjerings verdigrunnlag. Boligskatt er sosial omfordeling. Boligsubsidiering er permanent, urimelig «skattelettelse til de som har mest fra før», for å sitere et rød-grønt mantra fra forrige valgkamp.

Snart er det nytt stortingsvalg. Hvis ikke en regjering som hyller fellesskap og rettferdighet er villig til å røre den oppsvulmete og skjevfordelte norske boligformuen, så lurer vi på hva den har vilje til. Vi skjønner at boligskatt ikke i utgangspunktet er en takknemlig valgkampsak. Men skulle ikke de tre partiene også drive politikk?