Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Verdens beste religionsfrihet?

KIRKE OG STAT: Det viktigste spørsmålet for de fleste av oss er ikke hva slags samfunn Den norske kirke skal være, men hva slags stat vi skal ha.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I ET MODERNE LAND der store deler av befolkningen har forkastet dogmer om helvete, jomfrufødsler og oppstandelser fra døden, går staten i dette landet god for dem. Staten har tatt stilling og sluttet seg til et trossamfunn som er basert på overnaturlighet. Noen innbyggere er innenfor, andre befinner seg utenfor dette statlige sannhetsvesenet. Staten diskriminerer, gir privilegier og forskjellsbehandler ut fra denne kjensgjerningen. Likevel, ut fra det utvalgte trossamfunnet som befinner seg inne i den statlige varmen, ropes det til stadighet fra en ansatt prest: «Vi har verdens beste religionsfrihet». Budskapet rettes mot innbyggerne som ikke deler prestens livssyn - i et forsøk på å beholde majoritetens trygge og privilegerte status, som i Dagbladet 22.10. Sokneprest Einar Gelius er en selvoppnevnt talsmann for den majoriteten som har bestemt at minoritetene har det bra i Norge.

GELIUS STO TROLIG langt framme i køen da frekkhetens nådegave ble utdelt. Han frykter nemlig den dagen da staten forlater tilknytningen til hans eget trossamfunn for å bli en sekulær, upartisk og ikke-diskriminerende institusjon for alle - uavhengig av livssyn. Da vil det gå oss alle ille. Med andre ord: De fellesverdiene og menneskerettighetene vi kan enes om, kan ikke måle seg med hans egne verdisett. Han framstiller sin egen arv og tradisjon som om disse skulle ha vært de avgjørende kreftene som har drevet fram sivilisasjonsutviklingen. Hvilket bedrag! Arkivene til arbeiderbevegelsen og sosialliberale bevegelser kan bevitne hvem som svært ofte var motstanderne av framskrittene - enten det gjaldt likestilling for kvinner, innføring av parlamentarismen eller adgang til landet for jøder eller jesuitter. Selv i dag er hans tradisjon et hinder for at homofile skal bli behandlet på lik linje med andre folk. En smule ydmykhet når det gjelder framstillingen av den kristne arvens betydning, hadde kledd Gelius.

RELIGIONSFRIHET? Medlemmene i statskirken kan ikke en gang velge sine egne åndelige ledere med nåværende ordning. Derimot velges de av stadig skiftende, politiske figurer. Hvordan kan man skryte av religionsfrihet når halvparten av enhver regjering må bestå av medlemmer av et bestemt trossamfunn?Einar Gelius kjente ikke mannen i kisten som ble nedverdiget gjennom kistens tvangsplassering under et stort maleri av Jesus i kapellet - i mangel av nøytrale gravferdsomgivelser i en middels, stor by. I kisten lå mannen som hele sitt liv forkastet enhver religion og som hele sitt liv som psykolog hjalp mennesker som led av skader påført av usunn, religiøs oppvekst med påfølgende skyldfølelser. Han har ikke snakket med de to voksne foreldrene som bestemte seg for ikke å døpe sitt nyfødte barn, men som kort tid etter oppdaget av barnet likevel var automatisk oppført som tilhørig i det statlige trossamfunnet fordi en av foreldrene var medlem der.

EINAR GELIUS MOTTAR NEPPE brev fra innsatte i fengsler eller pasienter på sykehus som klager over påtrengende kristent nærvær i form av personer, bilder og arrangementer. Han slipper i en sårbar situasjon å mislike at en prest kommer på døra når et dødsbudskap skal overbringes. Sokneprest Einar Gelius har neppe opplevd at hans barn blir stigmatisert ved å plasseres på gangen, sendes til biblioteket eller skolekjøkkenet - eller bli satt til å vaske pulter mens de andre går i flokk og følge til gudstjenester i skoletida eller står ved pultene om morgenen for å synge salmer eller framføre bønn. I Norge bruker ikke intellektuelle begrep som overgrep for å beskrive slike hendelser. Det reserverer man til jenter i land som ikke får lov til å ha på seg hijab i offentlige institusjoner. Kristne formålsparagrafer i offentlige fellesinstitusjoner i Norge blir møtt med likegyldige skuldertrekk av vokterne av individenes frihet.

GELIUS SLIPPER Å IRRITERE SEG over å måtte betale lisenspenger og dermed finansiere en fellesinstitusjon som i retur sender daglige, ukritiske, evangeliserende programmer der overbeviste ikke-troende direkte og indirekte blir oppfordret til å omvende seg og forkaste sin egen livsanskuelse. Han ser neppe den språklige absurditeten i begrepet kirkegårder som betegnelse på gravlunder der også ikke-kristne av mange kategorier skal ende. Han er så opptatt av å rope religionsfrihet at han ikke ser noe underlig når det offisielle Norge samler seg i kirker med prester og biskoper som seremonimestere når nasjonale kriser og ulykker rammer de mangfoldige innbyggerne. Han kommer til sine egne dersom han skulle trenge hjelp fra det offentlige - som har overlatt det meste til hans trossamfunn og finansiert deres omsorg og pleie av samfunnets tapere eller utstøtte. Han ser ikke at hans eget trossamfunn får milliarder av staten årlig uavhengig av medlemstall, mens andre liknende samfunn får refundert kirkeskatt avhengig av medlemstall. Eller at beregningsgrunnlaget som avgjør refusjonen ikke inkluder hundrevis av millioner som går til kristne forsknings- og utdanningsinstitusjoner.

GELIUS HAR NEPPE REGISTRERT at i landet med verdens beste religionsfrihet ble dommere som er medlemmer i statskirken ansett som habile i en sak om nettopp religionsfrihet og fritak fra kristen påvirkning i offentlige institusjoner. Dommere som er medlemmer hos saksøkeren, Human-Etisk forbund, ble erklært inhabile. FNs internasjonale menneskerettighetskommisjon i Geneve kom til et annet resultatet i denne saken enn samtlige norske rettsinstanser. Kommisjonen ga sakssøker medhold. Den norske, evangelisk-lutherske staten led nederlag.Åpenbart har han ikke fått med seg alle de titusener av «ulovlige» medlemsoppføringer hans eget trossamfunn har bedrevet. Medlemstallet nærmer seg nå 80 prosent av befolkningen, i den grad det er viktig. Tallene er uansett et resultat av tvangsinnmelding av spedbarn i et trossamfunn, riktignok helt legalt i ly av foreldreretten. Nei, ikke alt dette er direkte følger av en statskirkeordning. Mange av krenkelsene har likevel bakgrunn i den diskursen som har oppstått etter århundrer med tvangskristning, statlig kirketukt og utdeling av statlige privilegier for et utvalgt trossamfunn.

GELIUS DRIVER en lekekirke i en bydel der man tar i bruk en fotballklan, mediekjendiser og telefonkiosker i sitt virke. Hans tøysete påfunn håper jeg han får fortsette med, også etter et skille mellom stat og kirke. Det får være opp til menighetsmedlemmene å avgjøre. De frie mørkemennene han eventuelt må slåss mot er tross alt å foretrekke framfor mørkemenn med statlig legitimitet. Det viktigste spørsmålet for de fleste av oss er likevel ikke hva slags samfunn Den norske kirke skal være, men hva slags stat vi skal ha. Den sekulære staten må gjerne fortsette å finansiere det religiøse liv - som den gjør med kultur og idrett. Det norske samfunnslivet må gjerne fortsette å domineres av de kristne og deres aktiviteter. Staten skal legge til rette for slik virksomhet. Staten og de offentlige fellesinstitusjonene må i framtidas Norge samtidig vise tilbakeholdenhet i vurderingen av sannhetsgehalten i trosspørsmål. Det noen innbyggere i Norge betrakter som fantasi og overtro ser andre på som svært viktig og enormt betydningsfullt i deres liv. Da sier det seg selv at staten må avholde seg fra å ta stilling i slike sensitive spørsmål.