TORTURPORNO?: Eller er det egentlig kontinuiteten som er det virkelige lokkemiddelet i Saw-filmene? Foto: Lions Gate Entertainment
TORTURPORNO?: Eller er det egentlig kontinuiteten som er det virkelige lokkemiddelet i Saw-filmene? Foto: Lions Gate EntertainmentVis mer

Verdens dårligste påskudd for å se «Saw»-filmene

Og svensker som ikke vet nok om norske kaffevaner. Her er helgens TV-anbefalinger.

Spådom: Ingenting kan redde denne helga fra å bli midt på treet.

Fredag
18.50 - «Svart kärlek» på SVT2
I kveld på svensk fjernsyn: En ti minutter lang dokumentar om at folk i Oslo liker å drikke kaffe om morgenen.

Lørdag
22.30 - «Saw IV» på Showtime
Om man har sett den første «Saw»-filmen, finnes det noen som helst grunn til å se resten?

Greit, serien er rett nok en skolegårdsglede for oppvoksende sosiopater med dobbeltnavn som Preben-Cato og vi-ville-egentlig-ha-en-gutt-navn som Torkhilde, Pera og Ivaria. Mang en gang vil den komme opp i ordvekslinger ala dette:

- Høhø, kult å se åssen folk dør'a.

- Dødskult.

- Skal vi røyke sigaretter på hjørnet?

I voksen alder er det likevel en mer forstyrret drivkraft enn hangen til å se folk bli smeltet, vridd i stykker og klemt helt, helt flate som må til for å gidde hele serien, fra den første til den sjuende:

Kontinuiteten.

Logikken kan la være å henge på greip og Jigsaws selvhjelpsfilosofier kan være så latterlige at hjernen imploderer av den rene sjokkreaksjonen som følger et forsøk på å se for seg hva manusforfatterne kan ha tenkt.

Samme hvor dårlige filmene blir finnes det en absurd glede i å gjenkjenne at glassburet som såvidt glimtes i denne filmen dukker opp i slutten av den neste.

Filmene er fulle av slike små hint og ufullførte historietråder, som to meningsløse minutter med en eller annen birolle som plutselig viser seg å ha mening to filmer senere.

Siden tidenes morgen har det aldri eksistert en teitere unnskyldning for å unne seg en drittfilm-maraton.

På vegne av alt: Beklager.

Søndag
19.45 - «Are We Still Evolving?» på BBC Knowledge
Som programleder Alice Roberts helt riktig påpeker i denne dokumentaren er vi kommet til det punktet i menneskehetens historie hvor vi endelig kan ta kontroll over vår egen evolusjon.

De eneste som står i veien for perfekte kloner vi kan høste organer fra (og kanskje en dag overføre bevisstheten vår til?) og designerbabyer er altså gledesdrepere og festbremser opptatt av bagateller som «etikk» og «konsekvenser».

Du som sitter og higer etter å kunne plassere en superintelligent baby med søthetsgaranti inn i en fattig surrogatmor fra fjerne himmelstrøk trenger imidlertid ikke bekymre deg - penger vil før eller senere løse den floka.

I takt med designbarnas inntog vil et nytt problem imidlertid komme ramlende.

For, hva er egentlig god design?

Det er en god sjanse for at den kommende revolusjonen i barnekreasjon vil speile den kaotiske og merkelige tida under 90-tallet frislipp av internett, den gangen alle skulle lage sin egen hjemmeside uten at noen helt visste hvorfor.

Før jordens befolkning lærte om minimalisme og Helvetica var nettet i sin spede start et kråkereir fylt med Comic Sans, søplete HTML-koding og hodeskalle-gifer, et estetisk anarki uten sidestykke.

Overført til babymekking? Lysshowet på fødestua vil få Las Vegas til å se ut som en læstadiansk gudstjeneste.