TV-anmeldelse: «Good Omens»

Verdens ende har sjelden vært så fornøyelig!

«Good Omens» byr på britisk underfundighet og sataniske forviklinger.

Sympati for engler og djevler: Michael Sheen som engelen Aziraphale og David Tennant som demonen Crowley gjør selv apokalypsen til en lek. Video: Amazon Video Vis mer

«Have a nice doomsday», sier helvetes utsendte høflig, men uinteressert. For udødelige engler og demoner fortoner selv apokalypsen seg som et skuldertrekk, og det er i denne dissonansen mellom svulstig, bibelsk endetidspatos og grå, britisk hverdag mye av den underfundige humoren til «Good Omens» oppstår.

«Good Omens»

5 1 6

Humor/fantasy

Premiere 31. mai
Beskrivelse:

Britisk, underfundig og litt heseblesende serieversjon av kultklassiker om en engel og demon som slår seg sammen for å stoppe verdens undergang. Med: David Tennant, Michael Sheen, m.fl.

Kanal:

Amazon Video

««Good Omens» er et godt endetidstegn.»
Se alle anmeldelser

Basert på kultroman-samarbeidet mellom avdøde fantasy/humor-forfatter Terry Pratchett («Discworld»-bøkene), og levende fantasy/horror-forfatter Neil Gaiman («American Gods», «Sandman»), følger serien demonen Crowley (David Tennant, fra «Doctor Who» og «Broadchurch») og engelen Aziraphale (Michael Sheen, «Masters of Sex»), som har vært utplassert hos menneskene siden tidenes morgen. De har utviklet en forkjærlighet for kloden vår, og vil forhindre den kommende endetida, litt som man vil unngå at nabolagskafeen blir nedlagt. Derfor inngår de en slags uhellig pakt og tar på seg å motarbeide hverandre sånn at hele dommedagsprosjektet kanskje nuller seg selv ut, uten at noen av dem må bryte stillingsinstruksen fra sjefen.

Fornøyelig

Naturligvis lettere sagt enn gjort, ikke minst siden begge sider er like krigshissige («Hvis de ikke blir en krig, hvordan skal vi vinne den?» kommer det fra erkeengelen Gabriel, i Jon «Don Draper» Hamms ham.), og flere og flere av apokalypsens aktører dukker opp – hekser, heksejegere (ledet av Michael McKean fra «Spinal Tap» og «Better Call Saul»), en prepubertal antikrist og vennene hans, en nusselig helveteshund, apokalypsens fire ryttere, frammaneren som jobben med å mane fram apokalypsens fire ryttere er outsourcet til, og så videre. Lojaliteter vingler og vikles inn i hverandre, og idioti, egoer og nevroser viser seg ikke å være forbeholdt oss vanlig dødelige.

I det hele er det tatt duket for sataniske forviklinger, det hele tørt kommentert av Guds fortellerstemme, her gitt flegmatisk røst av Frances McDormand («Fargo»). Verdens ende har sjelden vært så fornøyelig.

Rockestjernedemon

Hvor tett opp mot kildematerialets plott og tone serien ligger vet jeg ikke, men den mest ihuga fansen lar seg nok roe av at Gaiman selv har skrevet manus, og de av oss som tenker det ikke nødvendigvis er så lurt at forfattere adapterer sine egne univers (kremt – J. K. Rowlings «Fantastiske Fabeldyr osv.» – kremt), kan med lettelse konstatere at han behersker tv-formatet godt.

Det er åpenbart ikke «Game of Thrones»-budsjetter her, og serien knirker iblant under sitt eget ambisjonsnivå. Den erketypiske britiske humoren er maniert og til tider litt for underfundig, og seriens overregisserte form kan iblant bli litt vel leken. Handlingen farer av gårde i et skyhøyt tempo, og spretter fram og tilbake over flere tusen år. Jada, det er gøy og medrivende, og greit å henge med på, men kan bli litt monotont i sin gjennomgående heseblesing.

I stormens øye står heldigvis to herlige rolletolkninger, av den kokette og servile Aziraphale, og den hedonistiske Crowley. Sheen er på sitt beste når han uten overbevisning må forsvare sin sjefs gammeltestamentlige innfall («Gud skal drukne alle, og så skal Han lage en regnbue for å minne oss på at Han ikke skal gjøre det en gang til»), eller stotrende lirer av seg bibelske visdomsord og floskler han kan utenat, men innser at ikke helt gir mening. Mens Tennant storkoser seg som sløy rockestjernedemon. Det er en egen moro å se hans mange hamskifter gjennom de årtusenene han har hatt sitt virke på jorda. Han sprader rundt som en Mick Jagger med vertikale slangepupiller, Rolling Stones’ «Sympathy for the Devil» legemliggjort. Det er vanskelig ikke å ha sympati for «Good Omens».

(Anmeldelsen er basert på tre av seks episoder.)