TV-anmeldelse: «Good Omens»

Verdens ende har sjelden vært så fornøyelig!

«Good Omens» byr på britisk underfundighet og sataniske forviklinger.

Sympati for engler og djevler: Michael Sheen som engelen Aziraphale og David Tennant som demonen Crowley gjør selv apokalypsen til en lek. Video: Amazon Video Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert

«Have a nice doomsday», sier helvetes utsendte høflig, men uinteressert. For udødelige engler og demoner fortoner selv apokalypsen seg som et skuldertrekk, og det er i denne dissonansen mellom svulstig, bibelsk endetidspatos og grå, britisk hverdag mye av den underfundige humoren til «Good Omens» oppstår.

Basert på kultroman-samarbeidet mellom avdøde fantasy/humor-forfatter Terry Pratchett («Discworld»-bøkene), og levende fantasy/horror-forfatter Neil Gaiman («American Gods», «Sandman»), følger serien demonen Crowley (David Tennant, fra «Doctor Who» og «Broadchurch») og engelen Aziraphale (Michael Sheen, «Masters of Sex»), som har vært utplassert hos menneskene siden tidenes morgen. De har utviklet en forkjærlighet for kloden vår, og vil forhindre den kommende endetida, litt som man vil unngå at nabolagskafeen blir nedlagt. Derfor inngår de en slags uhellig pakt og tar på seg å motarbeide hverandre sånn at hele dommedagsprosjektet kanskje nuller seg selv ut, uten at noen av dem må bryte stillingsinstruksen fra sjefen.

Fornøyelig

Naturligvis lettere sagt enn gjort, ikke minst siden begge sider er like krigshissige («Hvis de ikke blir en krig, hvordan skal vi vinne den?» kommer det fra erkeengelen Gabriel, i Jon «Don Draper» Hamms ham.), og flere og flere av apokalypsens aktører dukker opp – hekser, heksejegere (ledet av Michael McKean fra «Spinal Tap» og «Better Call Saul»), en prepubertal antikrist og vennene hans, en nusselig helveteshund, apokalypsens fire ryttere, frammaneren som jobben med å mane fram apokalypsens fire ryttere er outsourcet til, og så videre. Lojaliteter vingler og vikles inn i hverandre, og idioti, egoer og nevroser viser seg ikke å være forbeholdt oss vanlig dødelige.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer