Verdens første opera

Ensemble La Venexiana

CD: Platebransjen bølger i takt med musikklivet, bare alltid litt på etterskudd. Så nå, et halvt års tid etter markeringen av 400-års jubileet for at verdens første, ordentlig opera, Claudio Monteverdis «Orfeo», så dagens lys i Mantova, kommer nye produksjoner av den ut på CD. Hele to stykker. Det er mye for en opera som spilles sjelden. Og det dreier seg om to veldig bra produksjoner, noe som er enda mer sjeldsynt. Likevel er den ene av dem, Rinaldo Alessandrinis og Concerto Vocales noen strå hvassere enn konkurrenten fra La Venexiana, den første på Naïve, den andre på Glossa, sistnevnte i form av ei bok med nyskrevne essays om verket og anledningen, og med 2 cd-er stukket inn som vedlegg.

Nei, dette er ingen dagligdags utgivelse.

Det er ikke Alessandrinis heller, noe som er oppløftende fordi han skal ha det musikalske ansvaret for Den Norske Operas forestilling som åpner Bjørvikas Scene 2 i april, en forestilling som i sin innkjøpte, sceniske gestalt allerede har pådratt seg et usedvanlig dårlig rykte, etter framsyninger i Leeds og Glimmerglass (New York).

MEN BLIR MUSIKKEN bare i nærheten av hva Alessandrini her får til med spesialistene sine i Concerto Italiano, så kan vi glede oss. «Orfeo» er et verk som jeg selv har arbeidet med over lengre tid. Og det er ikke tvil i min sjel om at dette er den beste innspillingen noensinne.

For en gangs skyld sporer vi det allerede i Alessandrinis essay i coveret, som handler om tidas og Monteverdis vokalstil, helt spesifikt om dette verket. Det er en subtil utlegning av de finere forskjeller i den nye syngemåten, noe av det beste om emnet som jeg noen gang har lest. Men hva bedre er, innspillingen låter slik at vi får høre hva de finere forskjellene dreier seg om. Den skrider fram som en hårfin balansegang mellom et nytt ideal om en aksentuert talesang, stile recitativo, og et mer musikkdramatisk tilslag, som kort fortalt består i at musikken iscenesetter handlingen, viser oss den, og ikke bare forteller om hva som har skjedd.

Den vokale besetningen til Alessandrini er nær sagt perfekt, sangerne glir uanstrengt mellom det mest utsøkte fleksible foredrag du kan tenke deg og over i musikkdramatisk gestaltning av handlingen, og instrumentalistene spiller på lag, hundre prosent.

LA VENEXIANAS PRODUKSJON er god den også, stilsikker på mange måter. Men fleksibiliteten er ikke like sømløs, og de makter ikke å la være å falle for fristelsen til det melodramatiske noen ganger. Det gir ettertrykk til dramaet, som det kan trenge. Men i sammenlikning med Alessandrini hører vi forskjellen: Alessandrini lar dramatikken vokse ut av forløpet, og legger den ikke på, utenfra.

Også i stemmekvalitetene er det viktige nyanseforskjeller som faller ut til Alessandrinis fordel. Hans Orfeo, tenoren Furio Zanasi, går alle sine konkurrenter en høy gang, fordi han forener fleksibiliteten i foredraget med en sikker teft for når dramaet topper seg og krever mer enn flyt i foredraget. Og som et tegn på Alessandrinis stilsikkerhet, har han valgt seg Sara Mingardo i rollen både som Messaggiera, budbringeren om Euridices død og som Speranza, Orfeos veiviser ned til dødsriket. Hun er ikke noen spesialist på tidlig musikk, men hun har en flott og dramatisk mezzo som er som skreddersydd til situasjonene hun skal gestalte.

Slik holder innspillingen oss fast i åndeløs spenning, fra begynnelse til slutt.