Verdens mest folkerike land må lage flere barn for å tåle eldrebølgen

De tomme redene.

Kommentar

Den eldrebølgen vi frykter i Norge, er bare en liten krusning mot tsunamien som kommer til å skylle over Kina. Det blir et digert gap mellom antallet pensjonister og folk i arbeid som skal forsørge dem. Det sier forskere fra Fafo som har studert Kinas pensjonssystem.

Troen på at Kina, som i dag er verdens nest største økonomi, om få år skal gå forbi USA og bli verdens største, er grunnløs, mener den kinesiske forskeren Yi Fuxian ved Universitetet i Wisconsin. På grunn av familiepolitikken som ble innført tidlig på 1980-tallet, har Kina i dag en befolkning med en aldersfordeling som ikke er bærekraftig. Heller ikke forenlig med den samme økonomiske vekst vi har sett de siste åra.

Ettbarnspolitikken ble vedtatt opphevet i oktober i fjor, og erstattet med en tobarnspolitikk. Tiltaket er for lite, for seint, mener Yi Fuxian. Han utga i 2007 boka «Big Country With an Empty Nest» som inneholdt en kraftig advarsel mot ettbarnspolitikken. Ifølge New York Times er han blitt truet med fengsel hvis han skulle komme tilbake til Kina fra USA, fordi han for seks år siden hjalp en kinesisk svigerinne med å unnslippe en tvungen abort da hun var sju måneder på vei.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men i dag gjester Yi Fuxian Kina som en feiret ekspert. På det årlige Boao-forumet i Hainan der Asias økonomi blir drøftet, har han deltatt i et panel som nettopp har tatt for seg Kinas befolkningspolitikk. Lederskapet i Kommunistpartiet har med andre ord erkjent omfanget av sine framtidige problemer. Dr. Yis spådom er at hele den tvungne barnebegrensningen vil bli opphevet i Kina i løpet av to år.

Kinas befolkning som i dag er på drøye 1,3 milliarder, er synkende. Prognoser tyder på at i 2100 vil tallet ligge rundt 700 millioner. Ifølge tallgrunnlaget som Fafo bygger på, vil 16,5 prosent av dem være over 80 år. Fruktbarheten vil være på 1,81 barn i gjennomsnitt. Det er en økning i forhold til i dag. Men ikke nok til å demme opp for eldrebølgen.

Ettbarnspolitikken, som ble innført i Kina i 1979, har altså virket i drøye 35 år og forhindret anslagsvis 400 millioner fødsler. På grunn av kineserne preferanse for guttebarn, er det et stort underskudd på kvinner. Mellom 1992 og 2013 ble 140000 kinesiske babyer adoptert fra Kina til utlandet; de aller fleste var jenter.

Bak det saklige tallmaterialet skjuler det seg ufattelige tragedier. Ettbarnspolitikken har vært upopulær blant folk flest, men likevel akseptert som offisiell politikk. De menneskelige omkostningene har vært store; det er ikke til å underslå at det har forekommet groteske brudd på menneskerettigheter i ly av ettbarnspolitikken. Det dreier seg om organisert barnebegrensning på tvangsmessige premisser.

Folk er blitt forfulgt og tvangssterilisert. Det er foretatt aborter på fostre i levedyktig stadium. I 2012 ble en gravid kvinne i Shaanxi-provinsen kidnappet av famileplanleggingsfunksjonærer og tvunget til å abortere et sju måneder gammelt foster. Historien ble publisert i medier over hele verden. Omfattende steriliseringskampanjer er blitt gjennomført over hele Kina. Folk som trosset politikken ble ilagt drakoniske bøter, fratatt jobbene sine og henvist til å oppfostre barn helt uten helse- og skolerettigheter. Mange har vært henvist til liv som omstreifere, på evig flukt fra myndighetene.

Nå høster altså Kina fruktene av en befolkningspolitikk som statistisk sett har vært betegnet som vellykket. Kommunistpartiet skryter, med rette, av en politikk som har brakt millioner ut av sult og fattigdom. Det er den økonomiske stagnasjonen som skremmer dagens kinesiske ledere. Sett i sammenheng med landets demografiske utsikter, aner myndighetene at de sitter med en tikkende bombe i fanget.

Hver av de små keiserne - enebarna som er født etter 1980-tallet - risikerer i verste fall å måtte forsørge seks eldre personer: mor, far og to sett besteforeldre. Derfor har Kina innsett nødvendigheten av å innføre et universelt pensjonssystem. Som basis er det lavt, tilsvarende ca. 55 kroner i måneden, men det finnes diverse tillegg etter hvor man er ansatt osv.

Selv om barnebegrensningen opphører, viser det seg at det likevel er for optimistisk å tro på befolkningsvekst. Det er kostbart å oppdra barn i Kina. Beregninger har vist at ett barn koster hele 43 prosent av kinesiske familiers gjennomsnittsinntekt. Å få to er ensbetydende med konkurs for vanlige folk, mener mange. En undersøkelse i regi av de kinesiske myndighetene i 2008 viste at 81 prosent av de spurte bare ville ha ett barn.

Skal det vise seg å bli nødvendig å innføre insentiver for å få folk til føde flere igjen. Snakker vi om en ny tvangspolitikk her?

Lik Dagbladet Meninger på Facebook