Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Verdens mest kjente antropolog

Den innsikt som amerikanske antropologer har om verdens kulturelle mangfold, står dessverre i sterk kontrast til den amerikanske allmennutdannelsen om verden utenfor USA, skriver professor (emeritus) Arne Martin Klausen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Mens amerikanerne bomber terrorister og stammefolk i Afghanistan, samles flere tusen amerikanske kulturantropologer til sin årlige kongress i Washington. I programmet spiller feiringen av Margaret Meads 100 års fødselsdag en sentral rolle. Over 40 forskere skal kaste lys over «Arven fra Margaret Mead». Det arrangeres utstillinger på Museum of Natural History, Meads arbeidsplass, og i Library of Congress vises en stor minneutstilling over hennes arbeid og publikasjoner.

På jubileumskomiteens nettsider karakteriseres Margaret Mead som «et amerikansk ikon, antropolog, futurolog, miljøforkjemper, feminist, stabeis» og «grandmother to the world». Hun brukte hele sitt liv til å formidle kunnskap om «de andre» - fremmede kulturformer. Men hun ville også bruke denne kunnskap på det moderne samfunn. Hun var først ute med det som britene nå kaller «anthropology at home». Den innsikt som amerikanske antropologer har om verdens kulturelle mangfold, står dessverre i sterk kontrast til den amerikanske allmenndannelse om verden utenfor USA. Etter 11. september, skriver jubileumskomiteen, trenger derfor USA Margaret Meads budskap mer enn noen gang.

Hvem var så denne overmåte allsidige, hyperaktive og kontroversielle kvinne som får dagens antropologer til å feire henne på en måte ingen andre avdøde faglige guruer er blitt til del? Hun sies å være verdens mest kjente antropolog. Hun murte seg ikke inne i sitt bokstavelige tårnkontor på museet i utkanten av Central Park i New York. Fra denne base hadde hun derimot hele verden som virkefelt som foreleser og idéstimulator - ikke ulik vår egen Johan Galtung. Hun har vært popularisator og formidler, på kryss og tvers av faggrenser og andre miljøer, men med forankring i kulturantropologi og psykologi.

Margaret ble bråmoden i en akademisk familie. Faren var professor i økonomi og moren pedagog. Bestemoren lærte henne tidlig å observere og notere hvordan de yngre søskens adferd utviklet seg. Hun sier selv at oppdragelsen lå to generasjoner før sin tid, særlig var moren en søkende og ukonvensjonell kvinne. Men Margaret var ikke fremmed for en tradisjonell mors- og familierolle. Hun forelsket seg som tenåring og ble hemmelig forlovet med en teologisk student. Han het faktisk Luther til fornavn, og de ble til og med gift da Margaret var knapt 22 år. Tanken på å bli prestefrue var ikke skremmende, hennes første undervisningserfaring var på en søndagsskole.

Som collegestudent ble imidlertid Margaret Mead virvlet inn i et kvinnemiljø som skulle prege og følge henne hele livet. Hun studerte i starten litteratur og drama, og hadde allerede som 14-åring fått sine første fortellinger publisert. Men i studentverdenen strømmet de nye og moderne tanker inn, psykoanalyse, ekspresjonisme og alle modernitetens grensesprengende fenomener. Jentegjengen var en del av 20-årenes bohem- og kunstnermiljø i New York og sto for en fryktet og militant aktivisme. Politisk var de radikale, og i privatlivet eksperimenterte de med alternative livsformer. Homoseksualitet f.eks. var ikke noe man dyttet helt under teppet. Margaret ble leder i et søsterskap med personer som har gjort seg gjeldende på flere områder i amerikansk kultur.

Da hun skulle velge universitet for sin vitenskapelige vei, ble det Columbia i New York. Her hersket den store gründer i amerikansk antropologi, Franz Boas. Hans yndlingselev var den billedskjønne lyriker og antropolog Ruth Benedict, kjent for den antropologiske bestselger «Kulturmønstre» (norsk utg. 1970). Mellom Ruth og den 14 år yngre Margaret oppsto et livslangt og meget nært vennskap og kollegaforhold. Biografer hevder at det også var et lesbisk forhold mellom de to. I hvert fall er det sikkert at forholdet til Ruth Benedict overlevde to senere ekteskap med antropologiske kolleger.

Franz Boas var en av de sterkeste kritikere av tidens rasehygiene (eugeni). Han opponerte også mot de store utviklingsteorier som rådet grunnen, og som innebar at «primitive» folkeslag ble sett på som uferdige i utviklingen, på linje med barn. Han la forøvrig stor vekt på å understreke betydningen av kulturdimensjonen - miljøet - i menneskets individuelle og kollektive utvikling. Vi har en felles biologisk utrustning, men den er av en slik art at den muliggjorde utvikling av utrolig varierte kulturformer. Tradisjon, oppdragelse og nyskaping gjorde mennesket i stand til, langt på vei, å sette seg ut over «naturen». Dette program hadde kimen i seg til toleranse for kulturelt mangfold, menneskeverd og likebehandling på tvers av rase, kjønn og religion.

Det var til et slikt prosjekt Margaret Mead viet resten av sitt liv. Boas var skeptisk til at den unge dame skulle gi seg i vei til Stillehavet for der alene å studere barn og ungdom. Men hun forlot sin mann for et langvarig feltarbeid og produserte deretter bestselgeren «Coming of Age in Samoa». I felten møtte hun antropologen Reo Fortune, ble forelsket og giftet seg etter å ha skilt seg fra Luther - som forøvrig også var på vei inn i et nytt forhold.

Deretter fulgte nye feltarbeid, på Ny-Guinea og Bali. Ruth Benedict var ikke den tøffe typen som kunne holde ut de lange feltopphold. Men hun kunne dra nytte av Margarets materiale i tillegg til sine egne observasjoner under kortere opphold i indianerreservater. Sammen utgjorde de kjernen i det miljø som etter hvert skulle bli kalt «kultur- og personlighetsskolen» i amerikansk antropologi. Deres arbeid fikk stor betydning for moderne psykologi og pedagogikk. Margarets samarbeid med den tredje ektemannen, Gregory Bateson, bragte henne i kontakt med toppfolk innen naturvitenskap og medisin. Matematikeren Norbert Wiener som Gregory samarbeidet med om selvstyrte systemer til bruk i rakettproduksjon, var en av dem. Bateson er også kjent for å ha bidratt til forståelsen av schizofreni. Det er neppe tvil om at deres felles erfaring fra feltarbeid på Papua Ny-Guinea var gjensidig befruktende. Med Gregory fikk Margaret sitt eneste barn som levde opp. Mary Cathrine Bateson er nå professor og leder av Institute for Intercultural Studies som moren grunnla.

Margaret Mead gikk ikke fri for kritikk. I britisk sosialantropologi som har preget det norske fagmiljø, har hennes arbeid i grenselandet til psykologi ikke vært særlig verdsatt. Men den mest aktive kritikk kom fra de mer biologisk orienterte antropologer. Den gang som i dag er det en viss motsetning mellom sosiobiologisk og kulturteoretisk tilnærming til forståelse av den menneskelige egenart og dermed grunnlaget for kulturforskjeller.

Kritikken av Margaret Mead ga seg et underlig utslag fem år etter at hun var død. Da utga antropologen Derek Freeman en bok der han fratok henne all faglig ære. Han hevdet at hennes feltarbeid var uprofesjonelt, at hun hadde forutinntatte standpunkter og hadde skapt en myte om den samoanske kultur. Det ble en debatt som ga gjenlyd over hele den faglige verden. At den unge Margaret ikke var tilstrekkelig skolert for feltarbeid, kan nok være riktig. Men at hun hadde mer forutinntatte standpunkter enn andre, er mer tvilsomt. De fleste ser vel på Freemans angrep som et utslag av den «skolestrid» som fortsatt lever videre, den mellom en konservativt forankret, useriøs sosiobiologi og en mer radikal orientert kulturforståelse, en som ser muligheten til å forandre uønskede rollemodeller og kulturmønstre med politiske virkemidler. Den kritiske kultur- og samfunnsforskning har ikke alltid hatt gode kår i det amerikanske maktsentrum.

Arven etter Margaret Mead vurderes idag positivt av den samlede antropologstand, men også langt ut over fagets grenser. Hun opplevde det sjeldne å bli umåtelig høyt verdsatt av de nye generasjoner i de land hun studerte. Da hun døde i 1978, ble radioprogrammet på Papua Ny-Guinea lagt om til sørgemusikk og minneord.

Hele Norges coronakart