Ingen som han: Tshawe Baqwa. Foto: NTB scanpix
Ingen som han: Tshawe Baqwa. Foto: NTB scanpixVis mer

Verdens minst kopierbare nordmann

Er årets beste norske raplåt «jeg føler meg som tshawe»?

Jeg føler for å skrive om en låt som på overraskende vis har truffet følelsene mine. Denne låten («jeg føler meg som tshawe») representerer Norge i 2018, og handler om verdens minst kopierbare (nålevende) nordmann. Tshawe Baqwa utgjør halvparten av duoen Madcon, men han utgjør også seg selv fullt og helt: En karismatisk superkjendis, ufiltrerte intervjuer, reality-konkurranser på TV og et bredt glis som avvæpner de fleste.

Og, ja, «​jeg føler meg som tshawe» handler om Tshawe Baqwa, men interessant popkultur har en tendens til å handle om så mye mer enn hva en overfladisk lesning skulle tilsi.

«Skal vi danse?

Setter fyr på et panser (woo)»

For MARS (Unge Ferrari + Arif + Karpe Diem) har laget en låt som handler om flere enn Tshawe. Som når Chirag rapper om hvordan han selv ble behandlet av låtens subjekt, eller om det å høre på Tommy Tee-mixtapes. Og når Unge Ferrari synger om å sette fyr på et panser (som jeg i tillegg assosierer med sint, europeisk ungdom). Arif, på sin side, rapper om fragmenter av Tshawe, men det er fragmenter som likevel neppe er tilfeldig valgte: Bruddstykkene kunne like gjerne vært Arif sine — og ikke subjektets. De rapper om Tshawe. Men de rapper også om seg selv.

Når noen sier at de «føler seg som Tshawe», menes ikke bare det empatiske — poenget er at Tshawe symboliserer og inspirerer. Tshawe representerer noe som skjer med den som forteller — en forandring, eller en ny forbindelse — og dermed også en ny artikulering av konteksten man befinner seg i. For dette er empatiens kraft: Evnen til å anerkjenne gyldigheten av noe større enn en selv.

Første gang jeg hørte låten ble jeg noe perpleks: Hvorfor Tshawe? Altså, jeg kan forstå beundringen, spesielt på en mikro-skala, men hvorfor dedisere en hel låt til ham? Låtens egne premisser sier noe om hvorfor.

«Gjør moves fra nowhere

Penger som dressen fra Moods of Norway»

Etter hvert som låten skrider frem, avsløres et intrikat musikalsk arrangement — og mot slutten kommer låten ut av skapet som en «deep house»-låt. Jeg overbevises om at dette er et av de smarteste tilskuddene til norsk rap, i hvert fall på en stund. Dette virker som resultatet av kunstnerisk anstrengelse: Alle involverte leverer på et vis som nedjusterer hver enkelts tendenser til å være en jålebukk, og det er det som er best for låten som er pådriveren for hvordan man skal rappe og synge.

Mot slutten av låten skjer det noe uventet (dog ikke sjokkerende), nemlig at et opptak av Tshawe kommer inn som en forklarende koda: «Can I do my thing?» sier Tshawe til (det jeg antar er) bandet i tv-programmet «Skal vi danse?», og Unge Ferrari synger med som om dette er allsang. Det er ment som et catchy pop-refreng — og det er et catchy poprefreng — men jeg blir også rørt: «Can I do my thing?».

Selv føler jeg på det titt og ofte… kan jeg gjøre min ting?

Han er altså verdens minst kopierbare (nålevende) nordmann, men i 60 sekunder finnes det en forbindelse mellom Tshawe Baqwa og Emilio. Mer spesifikt, en liten forbindelse mellom denne låten og mine engstelser.

Noe jeg ofte tenker på: Hva kan jeg tillate meg og hva er det jeg blir tillatt? Det rommet en har for hvem en vil være, og hvem en tør å fremstille seg selv som, er en arena som er under konstante forhandlinger. Parametrene for hvem som får lov til å si x eller y, og hvordan, kan endres av så mangt: også av popkulturen.

Låter som «jeg føler meg som Tshawe» finner sin kompleksitet fordi de representerer en versjon av Norge som er rik og mangeartet, men også fordi låtens versjon av Norge er en versjon der «verdens minst kopierbare nordmann» — og som i låten kjærlig omtales med fy-ord om hans hudfarge — får lov til å være kompleks og representativ. Unik, men samtidig noe å aspirere etter. Det er en versjon av Norge der jeg — og hva jeg kan tillate meg — er et Norge som føles åpnere, friere enn hva landet var før jeg hørte låten for første gang.

Følelsen er viktig for meg, og jeg mistenker at den også er viktig for flere. Et element i norsk offentlighet som tillegges ubehagelig mye vekt er idéen om «den mannlige innvandreren», enten det er som (en konspiratorisk) invasjon av staten, et (eufemistisk) «problem» eller «utfordring» eller en «nødvendighet» for det sosialdemokratiske systemet som krever at det bor og jobber folk — noen må vaske ungdomsskolene og selge nattmat — i nasjonen.

«Men du sa hei til meg, jeg var nobody

Lærte lille pakkis om dollarglis»

Karpe Diem er en duo en kan like eller mislike, men Karpe Diems versjon av Norge er en veldig tiltalende versjon av hva landet kan være. Og låten «jeg føler meg som tshawe» er tiltalende fordi den fremhever empati. Men det rike med dette ligger ikke bare i det at låten tar opp temaer som kan oppfattes av «sånne som meg» (nemlig kultursynsere), det ligger også i det andre viktige ordet jeg nettopp brukte: Tiltalende.

Slik er det med hver eneste fete hiphop-låt, R&B-låt og låter i andre sjangre som umulig kan komme fra noe annet enn en grunnmur bygget av flerkultur: For hver hit, for hver euforiske glede, for hver smarte, lyriske vending blir «drømmen om Disneyland» noe annet enn en forestilling og en fantasi, men heller en håndgripelig virkelighet hvor nettopp «Disneyland» — et sted fylt med fornøyelser — er noe konkret, noe påviselig.

Dette er en låt som minner meg på hvor viktig denne følelsen er: Uansett hvilket bilde folk prøver å male av situasjonen og hvem jeg «representerer», så skal jeg aldri glemme følelsen av å kunne gjøre min ting.

Twitter: @emiliosanhueza