LÆREVILLIG? Kim Jong-un har fått tunge sanksjoner mot seg. Hjelper det? Her fra et shopping-vindu i Tokyo. Foto: AP / NTB Scanpix
LÆREVILLIG? Kim Jong-un har fått tunge sanksjoner mot seg. Hjelper det? Her fra et shopping-vindu i Tokyo. Foto: AP / NTB ScanpixVis mer

Nord-Korea

Verdens moral(ismen)

I helga vedtok FNs sikkerhetsråd enstemmig nye bitende sanksjoner mot Nord-Korea. Hele verden ville lære Kim Jong-un ei lekse. Men hvor lærevillig er han?

Kommentar

Også Kina og Russland stemte for resolusjon 2371 på lørdag. De siste langdistanserakettene som ble skutt ut i slutten av juli var dråpene som fikk begeret til å renne over. En samlet verden vil stanse Nord-Koreas utvikling av raketter som kan nå langt inn i USA. Alle skjønner at det er farlig, og for første gang på lenge stemte både Kina og Russland for sanksjonene.

Men hjelper de? Sanksjonene? Eller er sanksjoner først og fremst uttrykk for en slags fortvilelse eller verdens-samvittighet, som preker moral, men ikke sjelden ender som moralisme?

Fra Pyongyang var reaksjonen uansett rasende. En tirade der man lover «tusen ganger» revansje, var regimets reaksjon. Og det kan man kanskje forstå. Sanksjonene som ble vedtatt er verdt en milliard dollar. Det er en tredel av alle valutainntekter for Kim-regimet. Den rammer eksport av kull, jern, bly og sjømat, men ikke import av livsviktig olje. Den rammer også de ti-tusener av nord-koreanere som jobber på slavekontrakter i utlandet. Den nord-koreanske reaksjonen endte med en forsikring om at atomvåpen-programmet ikke ville bli gjenstand for forhandlinger under noen omstendigheter.

Så, igjen, hjelper sanksjonene? Vil de bringe Nord-Korea til forhandlingsbordet for å forhandle om landets og regimets ypperste sikkerhetsgaranti?

Ikke det, nei. For utsiktene til at Kim Jong-un skal forhandle bort den fremste sikkerhetsgarantien han har, er veldig liten. Selv om USAs utenriksminister Rex Tillerson i forrige uke forsikret om at USAs mål i Nord-Korea ikke var regimeendring. Kim tenker nok heller på Iraks diktator Saddam Hussein, som ikke hadde atomvåpen som sikkerhetsgaranti, og som endte sine dager i enden av et tau etter USAs invasjon i 2003.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Økonomiske sanksjoner mot land har en broket historie. Noen ganger virker de etter hensikten. Andre ganger ikke. Noen sanksjoner har FNs stempel, der det en sjelden gang er mulig, og FNs fem veto-makter er enige. Men de fleste sanksjoner er innført mot enkeltland, av enkeltland, eller grupper av land. Ifølge The Guardian administrerer USA for eksempel sanksjoner mot ikke mindre enn 26 land.

Et høydepunkt for sanksjonspolitikken som politisk våpen var avskaffelsen av apartheid i Sør-Afrika i 1994. Rasepolitikken førte til omfattende sanksjoner på 1970- og 80-tallet, og bidro til apartheid-politikkens død. Sanksjonene mot Iran bidro også til å få landet til forhandlingsbordet, der det iranske lederskapet til slutt i 2015 aksepterte detaljert inspeksjon av landets atomprogram, mot løfter om opphevelse av sanksjonene. Sanksjoner mot Liberia bidro også til sammenbruddet til tyrannen Charles Taylor, som til slutt ble dømt for forbrytelser mot menneskeheten. De balanserte sanksjonene mot Burma eller Myanmar kan også oppsummeres som vellykkede.

Sanksjonene mot Irak på 1990- 2000-tallet var problematiske fordi de hindret mat og medisiner å komme fram til vanlige mennesker. Noe liknende kan bli tilfellet i Nord-Korea, der en omfattende sult-katastrofe truer. Hvordan skal sanksjoner administreres - og kombineres med nødhjelp - i en situasjon der folk sulter?

Sanksjonene mot Kina etter massakren på Tiananmen-plassen i 1989 gjorde på sin side ingen ting for å forbedre forholdene for menneskerettighetene i Kina. Sanksjonene mot Russland på grunn av annekteringen av Krim og krigføringen i Øst-Ukraina i 2014 har heller ikke hjulpet til å få en løsning på den konflikten. Sanksjonene har i stedet ført til betydelig mistillit mellom Russland og Vesten, og noe som likner en ny kald krig. Kanskje er sanksjoner mot de faste medlemmene av FNs sikkerhetsråd uklokt, rett og slett fordi de er for store og mektige? På den andre siden, skal de store av prinsipp være hevet over den moralens domstol som sanksjoner ofte er? Bare fordi de er for store?

Dilemmaene er mange og utfallet usikkert når det gjelder sanksjoner. I forhold til Russland har sanksjoner blitt et hjelpeløshetens våpen. Og historien om Nord-Korea er ennå ikke skrevet ferdig.