En tid uten alvor: Mike Tyson (t.v.) under en kamp mot Lennox Lewis i 2002. «Hvis Muhammad Ali er et ikon for de svartes kamp for borgerrettigheter og motstanden mot Vietnamkrigen, er Tyson et ikon for en tid uten alvor», skriver Cathrine Sandnes. Foto: Jeff Haynes/AFP/Scanpix
En tid uten alvor: Mike Tyson (t.v.) under en kamp mot Lennox Lewis i 2002. «Hvis Muhammad Ali er et ikon for de svartes kamp for borgerrettigheter og motstanden mot Vietnamkrigen, er Tyson et ikon for en tid uten alvor», skriver Cathrine Sandnes. Foto: Jeff Haynes/AFP/ScanpixVis mer

Verdens ondeste mann

Alt var enklere da verdens verstemann var en bokser i Las Vegas.

En liten notis i en avis som vanligvis ikke skriver om sport, kunne fortelle at det - tirsdag denne uken - var 25 år siden den purunge Mike Tyson ble verdensmester for første gang. Min første respons var at det ikke kunne stemme. Det kan umulig være så lenge siden jeg syklet byen rundt, i følge med tvilsomme herrebekjentskaper fra Oslos kampsportmiljøer, på leting etter utesteder som viste boksekamper på betal-tv. Min andre respons var en vemodig erkjennelse av at det neppe blir noe gnistrende comeback likevel. Og den tredje tanken, godt ut i mimringen til «Mike Tysons Greatest Knockouts» - på VHS, spesialbestilt fra USA i gamle dager - var en uventet sterk fornemmelse av at disse kampene, de ble bokset i en helt annen verden enn den vi befinner oss i nå.

Det er en stund siden en bokser, om enn aldri så fryktinngytende, kunne kalle seg «the badest man on earth» - og bli trodd på det. Den gangen rapporterte avisene, i artikler som oste av avsky, om hvordan den primitive villmannen dengte løs på sine motstandere med uhørt råskap. Som unge og entusiastiske kampsportutøvere, førte vi oppglødde diskusjoner om man virkelig måtte være ond for å bli så god til å bokse. Så vidt jeg kan erindre var det ingen som stoppet opp og lurte på hva slags tid dette kunne være - hvor tittelen som «verdens ondeste mann» ble ansett som en egnet, akkurat passe ironisk, merkevare for å selge boksekamper til et internasjonalt publikum.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Og nå, i ettertid, fremstår plutselig presentasjonen av den umenneskelige «Iron-Mike» som et bilde på en merkelig, uforpliktende tid. Det er som en liten tidslomme mellom frykten for atomkrig og islamistisk terror, mellom Brezjnev og Osama bin Laden, hvor man kunne innbille seg at kampen mellom det gode og det onde utspilte seg innenfor rammene av en ring, et lettfattelig regelverk og et svimlende antall millioner av dollar.

Jeg har brukt mye tid i private lag på å forsvare Mike Tyson. Som en praktfull bokser, med enestående teknikk og bokseforståelse. Som et skjebnedrama om en tenåring med elendige odds, som strever for å bli et anstendig menneske - og som revner på veien. Og som en tidstypisk fortelling om voldsomme kommersielle krefter knapt noen, og i hvert fall ikke en ung mann som er overlatt til Don King, kan klare å stå imot. Det var denne figuren jeg krysset fingrene for, den sommernatten i 1997, hvor jeg satt alene oppe om natten for å få sett Tysons returkamp mot Evander Holyfield. De to første rundene var fryktelige. Holyfield vant begge, klart. Men i tredje runde kom Tyson ut av hjørnet sitt, raskere enn før og styrte Holyfield ut av midten og inn mot tauene. Så bet Tyson. Først en gang. Så to ganger. Og vi visste at Tysons æra i boksingen var over.

Hvis Muhammad Ali er et ikon for de svartes kamp for borgerrettigheter og motstanden mot Vietnamkrigen, er Tyson et ikon for en tid uten alvor. Hvor alle tings mening ble målt i nye rekordsummer. 300 millioner dollar, anslår Tyson selv å ha tjent - og tapt - på karrieren sin. Det er store summer i dag. Men det var helt ukjente beløp den gangen.

Jeg har ikke vært opptatt av boksing etter Tysons kamp mot Holyfield. Ikke på den måten jeg var det før. Jeg ser en og annen kamp, når det passer seg sånn. Jeg anerkjenner Klitsjko-brødrenes fine bokseferdigheter. Men jeg får ikke puls lenger. Jeg så Mike Tyson i 2001, i København. Det var uverdig. Det var en gammel mester, som viste rester av gammel storhet, og det var innlysende at han gjorde det for å tjene penger. Vi som var der, og hadde betalt over 2000 kroner for billetten, visste det også. Vi visste at vi betalte for noe som en gang har vært, noe som kunne ha blitt enda større, og vi betalte med glede. Jeg tror vi tenkte at det var en måte å gi noe tilbake til ham på. Hans tid som den ondeste mannen på jorden var definitivt over. I løpet av de neste ti årene, fram til i dag, har utfordrerne til tittelen stått i kø.