||| BOK: Norge har Johan Galtung, USA har Noam Chomsky, India har Arundhati Roy — venstreorienterte aktivister og forfattere, med nasjonal selvpisking, utenrikspolitisk kritikk og antiamerikanisme som paradegrener. De påkaller ofte samme reaksjon hos sitt publikum: Støttespillerne hyller dem som klassiske sannsigersker, høyresiden avfeier dem som klassisk sinnssyke. De moderate, de forvirrede i sentrum, tyr gjerne til kompromisset: «Jo da, noe sant er det i kritikken, men de overdriver så fælt.»
Forskjellene er like påtakelige. Bare én av dem har skrevet en verdenssensasjon av en roman, bare én er kvinne og bare én av dem ser ut i tåka. Etter brakdebuten i 1997, den Bookerprisbelønte romanen «Guden for små ting», kunne Arundhati Roy veltet seg i luksus i India, blitt bejublet av middelklassen og skrevet suksessfulle oppfølgere. I stedet valgte hun den politiske aktivistens kronglete vei. I 2002 ble hun fengslet for å ha protestert mot demningsprosjektet i elva Narmada, og hun valgte å donere bort royalty og Bookerpris-pengene til protestbevegelsen.
Hun var mot Afghanistan-krigen, skaffet seg fiender etter å ha slaktet Indias atomprogram og etter Libanon-krigen i 2006 anklaget hun Israel for krigsforbrytelser og statsterrorisme. Indias forhold til Kashmir-provinsen sammenlikner hun med Israels okkupasjon av Palestina. Siden 1997 har hun skrevet en rekke bøker. Ingen av dem har vært romaner. Årets bok fra 47-åringen har riktignok en poetisk tittel, «Listening to Grasshoppers: Field Notes on Democracy», men den er — som de foregående — en samling polemiske artikler fra de siste åras produksjon. Denne gang handler det mest om verdens største og en av verdens eldste demokratier, India. Det vil si; mangel på demokrati.
Gresshopper var én av de ti landeplagene Gud sendte til Egypt fordi Farao nektet israelittene å dra derfra. Arundhati Roy griper fatt i det samme bibeltunge symbolet, men hentet fra en annen historie, en annen tid og et annet kontinent. En venn av Roy fortalte at moren husker hvordan gresshoppesvermer besøkte hennes armenske landsby i 1915. De eldre skjønte dermed at noe var i gjære, siden gresshopper var et dårlig omen. Og ganske riktig — folkloren slo til. Gresshoppenes ankomst signaliserte Tyrkias folkemord på armenerne, som tok livet av anslagsvis halvannen million mennesker.
I dagens India har gresshoppene igjen begynt å synge, hevder Arundhati Roy. Denne gang varsler de ikke et folkemord på kristne, men en undergraving av demokratiet, en snikende, umerkelig erosjon som for 80 år siden hadde et utiltalende navn, fascisme. Vi står ved en korsvei, ifølge Roy. På det ene skiltet står det «Rettferdighet», på det andre «Borgerkrig». Det finnes ikke en tredje vei og det er umulig å gå tilbake. «Velg», oppfordrer hun.
Som Arundhati Roy selv understreker i forordet, ble de fleste av disse artiklene «skrevet i sinne, på tidspunkt da det å tie stille var vanskeligere enn det å ytre noe» og boka er dedikert til dem som «har lært å skille håpet fra fornuften». Hennes ankepunkter tar utgangspunkt i nyere hendelser i indisk historie. Til sammen avdekker de sprekker i det demokratiske bolverket, mener hun. De er snarere systematiske enn preget av tilfeldigheter og de henger tett sammen med den økonomiske liberaliseringen India foretok på begynnelsen av 1990-tallet, som hovedsakelig har gagnet eliten.
Hun kritiserer indiske myndigheter for unnfallenhet i forbindelse med ødeleggelsen av Babri Masjid-moskeen i 1992, gjennomført av en hindunasjonalistisk mobb. Hun kritiserer indiske myndigheter for opptøyene i Gujarat i 2002, som førte til at tusenvis ble drept og skadet, hovedsakelig muslimer. Og hun kritiserer indiske myndigheters forfølging av det hun kaller en «muslimsk nasjon», nemlig Kashmir-provinsen.
Denne politikken førte India fluks inn i terrorangrepet i Mumbai i 2008, som ikke kan forstås som en enkeltstående hendelse utført av terrorister, men konsekvensen av en mislykket politikk overfor landets muslimske befolkning. India høster som det har sådd, for å holde oss til gresshoppenes verden. Arundhati Roy stopper ikke der: Hun kritiserer indiske myndigheter for undertrykkelse av landets stammefolk, hun kritiserer indiske myndigheter for å la 47 prosent av alle under tre år lide av feilernæring, hun kritiserer indiske myndigheter for å ha latt sivile rettigheter bli undergravd av landets høyesterett og hun kritiserer indiske myndigheter for å tillate indiske tv-kanaler til å være kjøpt og betalt at multinasjonale selskaper og mer høyrevridde enn amerikanske Fox News.
Man kan anklage regimet for unnfallenhet i forbindelse med Kashmir, Babri Masjid-moskeen i 1992, Gujarat-opptøyene i 2002 og Mumbai-terroren i 2008, men skyldfordelingen kan spres på flere hender, hvis man foretrekker mer kompliserte forklaringer: Det var Pakistan som først sendte sine menn inn i Kashmir, Babri Masjid-moské-ødeleggelsen er riktignok en skamplett på Indias historie, men utført av en gjeng, ikke regjeringen, Gujarat-opptøyene startet da en muslimsk mobb stanset og angrep et tog, som førte til at 59 hinduer ble drept, mens Mumbai-angrepet altså ble gjennomført av muslimske terrorister.
Å klandre India for terrorangrepet i 2008 er som å anklage USA for angrepet på World Trade Center 11. September 2001. Det finnes de som synes det er en rimelig tanke, men det er gjerne folk som ellers er forundret over at det var så få jøder på jobb i Tvillingtårnene den dagen. Hennes andre eksempler på undergraving av demokratiet i India er reelle, men ikke unike for landet og det er høyst usikkert om det er regjeringens skyld at for eksempel tv-kanalene er høyrevridde.
Som debattant skriver Arundhati Roy fletta av de to nevnte mannlige kollegene. «Listening to Grasshoppers» inneholder fruktbar, kraftfull og poetisk polemikk, som inviterer til nikk så vel som hoderisting. Hennes kritikk er på overflaten rettet mot India, eller snarere mot myten om India som et eksepsjonelt demokratisk og gandhistisk land, men den bør forstås i lys av hennes generelle antiglobaliseringskamp. Roy kritiserer India fordi landet i større grad enn for 20 år siden har utviklet likhetstrekk med vestlige land.
Hennes innvendinger mot India minner mistenkelig om Chomskys kritikk av USA og Galtungs av Norge. De kunne begge underskrevet på Roys postulat: «Når du først har sett hvordan maskineriet fungerer, blir strukturene bak det som skjer selvsagt.» Med andre ord: Enhver ny hendelse forstås i lys av det etablerte Mønsteret. Det er ikke oppmuntrende nyheter, hvis man kjøper Arundhati Roys premisser: India har blitt mindre demokratisk fordi landet har blitt mer globalisert og det vil fortsette å bli mindre demokratisk så lenge det blir mer globalisert. Det gjelder da verden for øvrig også, så det er sagt.
Anmeldelsen sto på trykk i Dagbladet 5. januar 2010.
