INNFLØKT KAMP: Den nyvalgte presidenten i EU-kommisjonen, Jean-Claude Juncker fra Luxemburg, er et ledd i den omfattende lederkabalen som de 28 stats- og regjeringssjefene i EU begynner å legge onsdag kveld. Foto: AP / NTB Scanpix / Yves Logghe
INNFLØKT KAMP: Den nyvalgte presidenten i EU-kommisjonen, Jean-Claude Juncker fra Luxemburg, er et ledd i den omfattende lederkabalen som de 28 stats- og regjeringssjefene i EU begynner å legge onsdag kveld. Foto: AP / NTB Scanpix / Yves LoggheVis mer

Verdens største politiske kabal

EU er - igjen - delt mellom øst og vest når de 28 stats- og regjeringssjefene i EU møtes til toppmøte onsdag kveld for å fordele de gjenværende toppstillingene i unionen.

Kommentar

Etter valget av Jean-Claude Juncker til president i EU-kommisjonen, altså «regjeringssjef», skal man velge ny president i EU-rådet etter Herman Van Rompuy og ny utenrikssjef etter Catherine Ashton. Og så skal de gjenværende 26 taburettene i Kommisjonen fordeles mellom landene og forslag på navn legges fram.

Det må være den største politiske kabalen i verden. Ikke bare skal 28 stats- og regjeringssjefer bli enige og tilfredse, det samme skal også de politiske familiene i hele EU. Her skal det være balanse mellom Øst og Vest, Nord og Sør, kvinner og menn.

Trolig klarer man i beste fall bare å enes om ny utenrikssjef. Når det gjelder president i EU-rådet, et slags «statsoverhode», kan dette valget utsettes til over sommeren, ettersom Van Rompuy ikke går av før sist i november. Dette valget avgjøres av EU-rådet, altså stats- og regjeringssjefene, aleine, mens de andre postene må godkjennes av Europa-parlamentet.

Striden om ny utenrikssjef er et godt bilde på hvor innfløkt denne maktkampen er.

Federica Mogherini, utenriksministeren i Italia, kan ha gode muligheter for å bli foreslått av toppmøtet onsdag kveld til sjef for den kjempestore utenrikstjenesten til EU. Matteo Renzi, hennes sjef som statsminister i Italia, kjemper for henne for å få en av sine fortrolige på denne viktige posten.

Artikkelen fortsetter under annonsen

President François Hollande i Frankrike snakket nylig om en allianse med Italia og Renzi. De er begge sosialdemokrater og begge vil ha endringer i den økonomiske politikken i EU. Frankrike støtter Mogherini. Det gjør øyensynlig også den konservative forbundskansleren i Tyskland, Angela Merkel, men av andre grunner. Merkel ønsker en sosialdemokratisk utenrikssjef for å kunne få en konservativ president i EU-rådet. Og så kan hun kalle det en innrømmelse til sosialdemokratene som hun regjerer sammen med.

Men dette vil ikke Polen og de baltiske landene ha noe av. Mogherini er for veik overfor Russland og president Vladimir Putin, mener de. Da Italia 1. juli overtok det halvårlige presidentskapet i EU dro hun først til Moskva og Kiev på vegne av EU, og hun ba Putin komme til et EU-møte i Italia i oktober. Italia har kjempet for milde straffetiltak mot de russiske lederne som er ansvarlige for krisa i Ukraina, på linje med Tyskland og Frankrike, noe som har høstet mishag i Øst-Europa.

Polen, Bulgaria og de tre baltiske landene har truet med å kreve avstemning under toppmøtet. Men skal de sperre veien for Mogherini må de få med seg de andre landene i Øst-Europa for å få blokkerende mindretall. Samtidig har man luftet andre forslag som utenriksministrene Radek Sikorski i Polen og Carl Bildt i Sverige, som begge to er kvasse kritikere av Putin. Den nåværende kommissæren for humanitær hjelp, Kristalina Georgieva fra Bulgaria, kunne tilfredsstille noen i Øst-Europa, men hun har ikke støtte fra hjemlandets regjering.

Mogherini er bare 41 år gammel og nokså uerfaren i storpolitikken, noe som er lett å bruke mot henne etter erfaringene med forgjengeren, den uerfarne briten Catherine Ashton. EU vil opptre som diplomatisk stormakt. Men i dette innfløkte spillet kan svakhet være en styrke.

- Å utnevne en uerfaren person vil gjøre det mulig for de store statene å fortsette å kortslutte utenrikssjefen, uttalte nylig en kommisær, som ikke ville navngis, til avisa Le Monde.

Da Lisboa-traktaten, som skapte denne posten, omsider var ferdig ville ikke Storbritannia ved statsminister Tony Blair ha en utenriksminister i navnet, som en dag i fjern framtid kunne frata britene deres faste sete i Sikkerhetsrådet i FN, så posten fikk navnet «høy representant for utenrikssaker og sikkerhetspolitikk». Og da britene fikk denne taburetten kom de med baronesse Cathrine Ashton.

Den nyvalgte lederen i EU-kommisjonen, Juncker, sier han vil ha en utenrikssjef som er «sterk og erfaren». Når EU-rådet skal velge utenrikssjef må det skje «i enighet» med Juncker, og Europa-parlamentet må godkjenne valget. Utenrikssjefen er også vise-president i EU-kommisjonen.

Mot en italiensk utenrikssjef teller det også at italieneren Mario Draghi er sjef for Euro-banken i Frankfurt.

Det er trolig for tidlig å velge president i EU-rådet etter belgieren Herman Van Rompuy. Skiftet skal ikke skje før 1. desember. Danmarks statsminister, Helle Thorning-Schmidt, framheves av noen, og diplomatiske kilder sier hun driver en «diskret valgkamp» mens hun stadig gjentar at hun ikke vil bytte jobb. Men Danmark står utenfor euro-samarbeidet, og derfor er hun vanskelig å svelge for mange. For de konservative er hun dessuten sosialdemokrat, og de konservative er den største familien i Europa-parlamentet.

Thorning-Schmidt skal ha støtte fra statsminister David Cameron i Storbritannia. Andre trekker fram den nederlandske, liberale statsministeren, Mark Rutte, og den irske, kristeligdemokratiske statsministeren, Enda Kenny.

President Hollande skal motvillig kunne gå med på Thorning-Schmidt som EU-president, mot å få visse garantier når det gjelder å presidere over toppmøtene for euro-landene. Holland krever videre en fransk kommissær for økonomi, en nøkkel-taburett hvor finske Olli Rehn nå sitter. Da blir dette en sosialist som Hollande.

Nederlenderen Jeroen Dijsselbloem leder nå Euro-gruppa, som består av finansministrene i euro-landene, en post som Juncker hadde i åtte år og styrte med fast hånd. Han kan nå få avløsning av den spanske finansministeren, konservative Luis de Guindos. Da blir dette et skifte fra Nord til Sør.

Hvis man ser en sammenheng i en fransk kommissær for økonomi og en spansk leder for Euro-gruppa - og samtidig ser bort fra at den ene er sosialist og den andre konservativ - betyr dette at de land som sliter med gjeld og underskudd på statsbudsjettet får to viktige økonomiske poster.

Samtidig - et helt annet sted - i Storbritannia - har statsminister David Cameron kommet med et par overraskelser. Han forfremmer EU-kritikerne i partiet i et regjeringsskifte, og forsvarsminister Philip Hammond blir utenriksminister. Om ikke britene får bedre vilkår i EU bør landet gå ut, har han sagt. Tankesmia Open Europa kaller ham den mest Europa-kritiske utenriksministeren de konservative har hatt «siden lord Halifax erklærte krig i 1939».

I det samme har Cameron foreslått lederen i Overhuset, lord John Hill, som ny britisk EU-kommissær. «En obskur lord», som han straks ble kalt i Brussel, får neppe en viktig taburett av Juncker. En måned tidligere sa Hill at han ville svare «nei, nei, nei» dersom Cameron ga ham tilbudet. Nå svarer han at han er «begeistret».

I september må Juncker ha satt sammen sin kommisjon og vist dem fram for Europa-parlamentet. Så blir det høringer, og det har skjedd før at en kommissær har blitt veid og funnet uegnet. I oktober blir det avstemning om å godkjenne den nye kommisjonen.

Innfløkt blir det nødvendigvis når alle må ta hensyn til alle og alt skal veies mot alt. Til slutt skal alt, på underlig vis, henge sammen. Men først får vi se en politisk hestehandel av pan-europeisk omfang.