Verdens største smil

Sterk maratonkonsert med popens største guru.

KONSERT: Fredagens konsert med Brian Wilson (62) i Oslo Konserthus ble ingen nostalgitripp. Den handlet om det som foregår i popguruen Wilsons verden her og nå, i 2004. Det handler om et levd liv som har gått i voldsomme svingninger: fra stjernestatus med Beach Boys på 1960-tallet, gjennom en lang og mørk periode av dype mentale problemer på 1970- og 1980-tallet fram til en musikalsk oppvåkning de siste ti åra.

Brian Wilson har gått en lengre og tyngre vei enn de aller fleste, og det synes på ham. At denne popmusikkens Lasarus har gjenoppstått og står på en scene, må betraktes som et mirakel. Men det gjør han altså -   med en konsert ingen av de skandaløst få frammøtte (600 seter sto tomme) vil glemme så fort. Man kommer til å fortrenge bagatellmessige skjønnhetsfeil og huske den merkelige mannen som i tre timer inkludert pause inviterte til en reise i sitt enestående musikalske univers -   sammen med det særdeles skolerte og hungrige backingorkesteret Wondermints på 18 musikere og sangere.

En tapt idyll

Konserten tok av fra første sekund. De første åtte låtene (av i alt 45) ble framført akustisk i en slags sakral Beach Boys-partystemning med Wilson som midtpunkt. En fabelaktig session -   fylt av Wilsons enestående vokalarrangementer -   som øyeblikkelig sugde salen inn i stemningen. Den innledende «Surfer Girl» fikk nettopp det preget av hymne til den naivt romantiske kjærligheten den er ment som.

Brian Wilsons univers har ingenting med «surfing» å gjøre. Heller ikke med drive in-kinoer eller biler. Snarere har vi å gjøre med bilder på en utopisk drøm om lykke. Melankolien i Wilsons verk oppstår nettopp i vissheten om at dette er en utopi. Han synger om å finne tilbake til en idyll som aldri har vært der -   og som han innerst inne frykter å få oppfylt.

Drøm og smerte

Brian Wilson er en stor, litt kluntet mann, som beveger seg med stive bevegelser. Han sitter foran på scenen bak et keyboard som først og fremst tjener til å skjule to monitorer som viser ham tekstene fortløpende. Han stirrer ut i det tomme intet, som en litt redd buddha.

Hvis han smiler, er det fort og nervøst. Han kan virke totalt fraværende for så å falle inn på nøyaktig riktig tidspunkt med sin distinkte, gjenkjennelige stemme. Ingen utsøkt sangstemme, men en røst som bærer både drømmen og smerten i seg enten han synger «God Only Knows», «Please Let Me Wonder» eller «California Girls». Eller som lar «Good Vibrations» fylle tid og rom. Brian Wilson er her, og han er ikke her. Kroppen hans har et preg av å være fraværende, men sjelen hans er tydeligvis på plass. Et sjeldent fenomen, ofte er det omvendt.

Suverent verk

Både før pause og mot slutten fikk vi lengre hitparader. Men høydepunktet i konserten ble en 45 minutters urframføring av det popsymfoniske verket «Smile», påbegynt i 1966, deretter oppgitt og ikke fullført før i år. Sangen «Heroes and Villains» og den avsluttende «Good Vibrations» danner grunnstammen i et tre satsers, gjennomarrangert verk om tap og drøm, katastrofe og redning, synd og frelse. Et fabelaktig stykke musikk, perfekt arrangert -   et smil til hele verden!

Å få høre dette verket framført av opphavsmannen, kjennes som et privilegium. Og Brian Wilson midt oppe i det hele? Plutselig ser jeg at han har sluppet føttene ned fra støtten på den høye stolen han sitter på. Han dingler med beina. Han likner en liten guttunge -   som også er Brian Wilson.

STRÅLENDE: Brian Wilson kom til Oslo sammen med sommervarmen. Men temperaturen rundt ryggraden sank dramatisk hos de 800 frammøtte etter hvert som Wilson framførte sine klassiske låter samt hele det symfoniske verket «Smile».