«Verdens styggeste kvinne»

Historien om apekvinnen Julia Pastrana er så usannsynlig at den bare kunne bli utspilt på livets virkelige scene. Nå kommer boka og trolig også filmen om henne.

- Juliana Pastrana var en lavmælt kvinne, intelligent nok, men trist, trist over ikke å få tilgang til denne verden; og naiv, for hun sa at ektemannen elsket henne, sier forfatter og litteraturkritiker Christopher Hals Gylseth og journalist i NRKs Brennpunkt-redaksjon, Lars O. Toverud. De arbeider med et bokprosjekt om Julia Pastrana og hennes sønn.

Det foreligger også planer om en film. Regissør Taylor Hackford («An Officer and a Gentleman») vil engasjere Richard Gere i rollen som Julias ektemann.

Juliana Pastrana ble født i 1834 i en indianerstamme som levde isolert nordvest i Mexico. Julia var så underlig skapt at moren flyktet med henne.

Tre år gammel ble jenta funnet i skogen av noen gjetere. Hun var hårete over hele kroppen, panna var lav og vikende, og munnpartiet usedvanlig framstående.

Nå vet vi at hun led av en defekt, kongenital hypertrikose, arvelig overbehåring og en kjevesykdom som gir sterk vekst av tannkjøttet.

Tivoli-attraksjon

De første årene etter at hun ble funnet, levde hun et godt liv. Hun ble opptatt som tjenestejente i huset til guvernør Pedro Sànchez som ga henne undervisning i spansk, engelsk og fransk, og det sies at Julia leste mye. Men 20 år gammel måtte hun forlate denne beskyttede tilværelsen: Hun reiste ut og ble en attraksjon som «verdens styggeste kvinne» på et omreisende tivoli i USA.

- Ble hun tvunget til dette nye livet?

- Det skjedde nok i en viss grad frivillig. For hadde hun noe valg? Vi må prøve å se hennes samtid. Allerede på 1600- og 1700-tallet ble en og annen raring med øglehud og pukkelrygg framvist på markedet, men på midten av 1800-tallet var disse frik-showene blitt storindustri.

Julia ble superstjerne og pengemaskin i hendene på skruppelløse sirkusdirektører.

Ekteskap

- Så treffer hun herr Lent?

- Theodore Lent blir Julias manager, de gifter seg, og reiser over hele USA og Canada. I 1857 kommer paret til England, og vekker sensasjon i det viktorianske London. Selveste Charles Darwin omtaler henne i boka «Animals and Plants under domestication (1886): «Julia Pastrana, en spansk danser, var en bemerkelsesverdig fin kvinne, men hun hadde tykt, maskulint skjegg og hårete panne.»

Julia Pastrana er nå blitt en av verdens mest berømte kvinner. Turneene forsetter til Øst-Europa og Russland.

- Så skjer det fatale...

- I Moskva 1860 føder hun et barn. Og Julia, som bare er 135 cm høy, blir skadet; det oppstår betennelse i bukhule og livmor. Hun dør i barselseng 28 år gammel. Ulykken forsterkes ved at sønnen arver morens sykdom. Også den lille gutten dør.

- Nå blir historien uvirkelig?

- Jeg vil heller si at virkeligheten overgår fantasien, sier Christopher Hals Gylseth:

Den russiske professor Sukolov er ekspert på utstopping og preparering; han kjøper nå mor og barn av ektemannen, og skaper to fantastiske mumier som stilles ut i Moskvas anatomiske museum.

Danse macabre

Men det er mer penger å hente. Lent kjøper mumiene tilbake og arrangerer en ny utstilling, denne gang på herregården Berlington House. Så reiser han til Karlsbad i Tyskland der han treffer en ny, hårete kvinne, Marie Bartel, 17 år. De gifter seg. Lent lover at den nye kona ikke skal stilles ut.

Men snart er de på turné. Hustruen lanseres som Zenora Pastrana, Julias søster. Og snart danser hun på varieté - sammen med mumiene.

- Hva slags menneske er denne ektemannen?

- Vi vet ikke så mye om Theodore Lent. Men han innhentes av skjebnen, han rammes selv av de ulykker han påførte andre. I St. Petersburg blir han helt gal, danser naken i gatene og river i filler pengesedler. Han dør på et asyl i 1884.

- Og den nye hustruen?

- Hun er et forretningstalent. Hun selger mumiene til et tysk museum. Så gifter hun seg 46 år gammel med en 20 år yngre mann. Hun dør som en meget rik kvinne.

Til Norge

- Så dreier scenen igjen?

- På 1920-tallet er Haakon Lund den store tivolikongen i Norge. Attraksjonen er den utstoppede Julia og hennes barn. Lund har kjøpt mumiene i Tyskland. De blir framvist mot betaling i mange år, og er en severdighet så seint som under landbruksuka på Ekeberg i Oslo i 1959.

- Hva gjorde myndighetene?

- Det ble en debatt om moren og barnet burde begraves. Det endte med at begge ble satt på lager i 1979.

- Men historien ender ikke her?

- På 1980-tallet ble mumiene stjålet, og var sporløst borte i flere år. I 1990 lekte noen barn ved en campingvogn på Grorud i Oslo. Der fant de noe rart. Politiet skjønte ikke hva dette var. Men Rettsmedisinsk institutt hadde svaret: Julia Pastrana. Da hadde politiet kastet barnemumien.

Låst ned

- Ble hun stedt til hvile nå?

- Hun ble låst ned på Anatomisk institutt på Rikshospitalet. På midten av

1990-tallet nedsatte statsråd Gudmund Hernes en kommisjon for å vurdere om Julia skulle gravlegges i Mexico eller oppbevares i vitenskapens tjeneste. Vitenskapen seiret, om vi kan si det slik. I fjor ble Julia overført til en anatomisk samling i det nye Rikshospitalet. Dit slipper ingen utenforstående inn.

- Julia og barnet hennes har fått en slags fred. Hva gjorde denne menneskehandelen mulig?

Christopher Hals Gylseth tar en pause og tenker seg om.

- Framvisning av deformerte mennesker var stor forretning i viktoriatida, da synet av en kvinneankel var syndig. Kanskje hadde det noe med samfunnets inngrodde dobbeltmoral å gjøre, kanskje var det utslag av vitenskapelig nysgjerrighet.

Dette var i elefantmannens tid - (Joseph Cary Merrick, kjent som elefantmannen, er fremragende framstilt i David Lynchs film fra 1980) - og i bemidlede kretser så man nok med atskillig sympati på disse deformerte menneskene.

Men vi skal huske at det lå ufattelig mye penger i bransjen. Og kanskje var den omflakkende varieté-tilværelsen likevel det minste av mange onder for de ulykkelige, avslutter Gylseth.

LITE VAKKER: Juliana Pastrana ble født i 1834 i en indianerstamme som levde isolert nordvest i Mexico. Hun var så underlig skapt at moren flyktet med henne.