FAMILIEBEDRIFT: Superheltene i kjernefamilien får stadig nye tilskudd av utrolige krefter. Video: Disney Vis mer

Anmeldelse «De utrolige 2»

Verdens supreste kjernefamilie

Oppfølgeren er like stilig og lekker.

«De utrolige 2»

4 1 6

Animasjon

Regi:

Brad Bird

Skuespillere:

Norske stemmer: Atle Antonsen, Lisa Tønne, Jeppe Beck Laursen m.fl.

Premieredato:

24. august

Aldersgrense:

6 år

Orginaltittel:

«The Incredibles 2»

«Gurglende bleiebarn i nærkamp.»
Se alle anmeldelser

FILM: Ingenting er så amerikansk som superhelter. Batman, Spiderman, you name it. Ikke desto mindre vakte det begeistring – og debatt! – da Pixar lanserte en hel kjernefamilie av superhelter i 2004 – «De utrolige». Wow! De var stilige, uttrykket var lekkert, og filmen våget til og med å gjøre aldri så lite narr av superheltfenomenet. Megasuksessen ble ikonisk.

På alvor

14 år seinere er regissør Brad Bird tilbake med «De utrolige 2». Den fortsetter der den første slapp; den er stilig, den er lekker - og stadig gjenstand for ideologisk debatt i USA. Snakk om å ta animasjonsfilmer på alvor! Vi skal komme tilbake til – det eventuelle – budskapet.

Forbudt

Den utrolige familien kan som vanlig ikke la være å gripe inn når urett, bankran og slikt skjer, selv om all superheltvirksomhet er blitt forbudt av myndighetene. De blir arrestert og hensatt til kjedsomheten på et motell, helt til en trillionær og hans kreative søster dukker opp og vil lansere en kampanje for å rehabilitere og legalisere superhelter. Til dette bruk trenger de fru Utrolig, Elastika, som frontfigur. Hr. Utrolig blir henvist til noe så forsmedelig som barnepass. Vi er på 1960-tallet, så dette er å tape ansikt for en supermann.

Baby og grevling

Det er jo ingen overraskelser i superheltfilmer, så hele familien må trå til med sine superkrefter for at kabalen skal gå opp. Selv babyen viser seg å være genspleiset i en futuristisk himmel. Nydelige scener med et gurglende bleiebarn i nærkamp med en grevling, gir et pek om hva vi har i vente i kommende oppfølgere.

Ayn Rand

Motoren i filmen er mannen som må gjenopprette sin status som forbigått av en kvinne. Sååå 1960, men like morsomt i dag? Dette er likevel ikke gjenstand for den ideologiske Utrolig-debatten i USA. Den spør i stedet om filmen er propaganda for Ayn Rands filosofi? Altså alle Frp’eres guru som forfektet at supermennesker ble hemmet av statlig innblanding? Til alle andre, barn og voksne, sier jeg heller: Nyt filmen.

.