Verdens viktigste yrke

Vakkert, variert og verdig om sterk yrkesgruppe.

BOK: «Ordet jordmor er så mettet. Det lyder både som moren til jorda og hun som jorder barnet.» Sitatet er hentet fra Tove Nilsen. Sammen med Edvard Hoem har hun skrevet jubileumsbok i anledning jordmorforeningens 100 år.

Den tre hundre siders, staselige boka rommer mye både av historikk og samtid, personlige erfaringer og mer romanhistoriske dramaer.

Født på jordgulv

Navnet jordmor stammer fra ei tid da barnet ble født på marken eller jordgulv, forteller Tove Nilsen. Bidraget hennes veksler mellom egne fødselserfaringer, fortellinger hun har hørt om da hun ble født i femtiåra. Og innblikk i typiske skjebner hun møter på fødeavdelingen anno 2008. Både jordmødre og de fødende.

Vi møter et staselig par fra Somalia som venter barn nummer fire. Vi møter et ungt nervøst par, og er med dem på den fødselen; smerten og lykken. Nilsen vil dekke hel spektret så hun får også med et glimt av et moderne dobbeltforeldrepar; to lesbiske og to homoseksuelle som har slått seg sammen om å lage barn. I tillegg maner Nilsen fram tenkte bilder fra sin egen fødsel; faren med hatt slik alle gikk med hatt den gang, vandrende hvileløst rundt i Oslos gater, mens moren lå alene på et sterilt femtitalls sykehus med sterke smerter og en streng overjordmor.

God balanse

I en troverdighetsskala over ulike yrker, må vel jordmødre trone øverst. Så også dem man møter her: Dedikerte folk som jobber hardt i et takknemlig yrke. Men som også må ta raske avgjørelser og trøste utrøstelige foreldre om noe går galt. Det må nødvendigvis bli noen store ord og mange følsomheter i en slik fortelling. Nilsen balanserer godt med sitt profesjonelt nære språk. Også der hun forteller fra sine to svangerskap og fødsler som var dramatiske nok.

Fortellingen om jordmødrenes historie er i stor grad også fortellingen om dramatikk, tragedier, smerte og død. Unødvendig mye død skal det vise seg. På sekstenhundretallet oppfant hoffkirurg Peter Clamberlen den revolusjonerende fødselstangen. Hovedhensikten var å sikre den kongelige arverekkefølge. Men den ofte livreddende tangen ble grotesk nok en godt bevart hemmelighet for allmennheten fram til begynnelsen av nittenhundretallet. Det ble, til jordmødrenes fortvilelse og frustrasjon, lovfestet at bare leger skulle få bruke den,

Solid og sympatisk

På begynnelsen av sekstenhundretallet hadde Norge få leger og ingen jordmødre. Først 16. august 1818 åpnet Fødselsstiftelsen i Christiania. Der gikk Edvard Hoems tippoldemor Jordmor-Stina. Hoems bidrag til jordmødrenes historie er derfor en romanbiografi over tippoldemoren. Foruten tidligere skrevne bøker om jordmorhistorie, har han gått til kirkebøkene for Veøy og ellers diktet videre. Hoem er sympatisk nøye med å skille mellom egen diktning og nokså spinkle fakta. I en solid, underholdende og «gammeldags» bondefortelling om sorg og kjærlighet og taushet og lykke. Og veldig mye slit.

Jordmor-Stina, eller Martha Kristine Andersdatter Sør-Nesje, ble født i 1793 på Gjermundnes ved Romsdalsfjorden. Hoem har fått flettet inn en historie, der lille Stina uforvarende kommer til å se en hodeskalle på stake. Den tilhører Margrethe Jakobsdatter som tretti år tidligere ble halshogget for å ha drept sitt barn.

Smålighet og mistro

Inntil attenhundretallet besto fødselshjelpere stort sett av naboer og kloke koner, med mye kunnskap, men også mye overtro. Jordmor-Stina måtte som utdannet jordmor kjempe mot både smålighet og mistro. Hun ble altfor sjelden kontaktet når en fødsel var i vente, og var steil og modig nok til å ta ut rettssak mot de mange skeptiske bøndene og husmannsfolket.

Hun fikk tillit etter hvert, og kom til å ta imot over tusen barn. Jordmor-Stina dro ut i all slags vær, og rodde alene til de mest avsidesliggende steder. Hun fikk selv ti barn. En av dem Hoems oldefar. Fortellingen om Jordmor-Stina gir innblikk i skjebnen til en av de mange sterke og flotte kvinner Norge har fostret. Jordmødrene har fått ei bok de fortjener.