Verdensarv eller norgesarv?

Det er bare en hypotetisk mulighet for at Hardangerfjorden vil bli vernet av UNESCO.

«AV UNIVERSELL VERDI»?: HYPOTETISK: Det er bare en hypotetisk mulighet for at Hardangerfjorden (bildet) vil komme på Unescos verdensarvliste, skriver innsenderen. 
Foto: Erlend Aas / Scanpix
«AV UNIVERSELL VERDI»?: HYPOTETISK: Det er bare en hypotetisk mulighet for at Hardangerfjorden (bildet) vil komme på Unescos verdensarvliste, skriver innsenderen. Foto: Erlend Aas / ScanpixVis mer

HARDANGER: Muligheten for en gang å kunne komme med på UNESCOs verdensarvliste, eller på et tidspunkt å bli fjernet fra den, har ofte vært nevnt i den siste tids debatter. Jeg tenker da spesielt på kraftlinjene på vestlandet, men også på diskusjonene rundt oljeboring i Lofoten.

Men hva innebærer det egentlig å være et verdensarvsted? Hvorfor har vi en slik liste? Debattene om norske områder kan tjene på å løfte blikket utover landets grenser. I internasjonal sammenheng snakkes det nemlig ikke bare om forvaltning av verdensarvstedene, men også om listens geografiske og tematiske balanse.

Da UNESCO vedtok Verdensarvkonvensjonen i 1972, var det fordi man så at kultur- og naturarv verden over i stadig sterkere grad ble truet av ødeleggelse. Begrepet verdensarv ble brukt nettopp fordi man så at hvert eneste ett av disse områdene med såkalt «fremragende universell verdi» var uerstattelige goder, ikke bare for den enkelte stat, men for menneskeheten. Tap av ett sted ville være et tap for oss alle.

Siden konvensjonen ble vedtatt har Norge fått syv flotte steder inn på listen: Bryggen i Bergen (1979), Urnes stavkirke (1979), helleristningene i Alta (1980), Bergstaden Røros (1981, utvidet området i 2010), Vegaøyan (2004), vestnorsk fjordlandskap - Geirangerfjorden og Nerøyfjorden (2005) og Struves triangelkjede - fire norske punkt (2005).

I dag har 187 stater ratifisert konvensjonen. 49 prosent av de stedene som er på listen, ligger i Europa eller Nord-Amerika. De fem landene med flest steder er Italia, Spania, Kina, Frankrike og Tyskland.

Som en følge av denne ubalansen har den internasjonale verdensarvkomiteen oppfordret overrepresenterte land til å holde tilbake på nye nominasjoner, og heller gi støtte til nominasjonsprosessen for verneverdige områder som ligger hos stater med færre ressurser. Det er også satt et tak på inntil to nominasjoner per land per år under forutsetning av at et av stedene er et naturarvsted. (Her er det også en klar ubalanse: av 911 steder er 704 kulturarv, 180 naturarv og 27 en blanding av de to.)

For Norge betyr dette at om vi velger å nominere flere steder, bør disse supplere og utfylle listen der den er ufullstendig, eller vi må holde oss innenfor kategorier som er underrepresenterte. Dette gjelder spesielt naturarv framfor kulturarv. Både Lofoten og Svalbard kan ha verdensarvkvaliteter, men eventuelle nominasjoner må altså vurderes opp mot, og sammenlignes med, nominasjoner fra hele verden. Dette må Norge ta på alvor og ikke overkjøre mulige kandidater fra underrepresenterte områder i verden.

Innenfor denne rammen ser vi at det antakelig ikke vil være formålstjenlig å bringe inn Hardangerfjorden. Det er bare en hypotetisk mulighet for at den vil komme på listen. I teorien kan man se for seg at den kan supplere fjordlandskapet Geiranger og Nærøyfjorden, men i skrivende stund synes dette å være uaktuelt i det internasjonale perspektivet.

I 2012 er konvensjonen om vern av verdensarven 40 år. Jeg ser fram til en god feiring av det særdeles viktige arbeidet som gjøres med kartlegging, vern og bevaring.

Samtidig håper jeg at den norske verdensarvdebatten da favner et videre spekter, nemlig hele den felles arven som mennesker på verdensbasis skal overlevere til kommende generasjoner.