Verdensbankens kriger

I LØPET AV EN UKE

nylig var jeg på to helt forskjellige møter over samme tema. Det ene var i Oslo, der den tidligere sjefen for Verdensbankens forskningsavdeling, Paul Collier, diskuterte årsaker til borgerkriger og hvilke politiske føringer det legger for å trygge freden i ettertid. Det andre møtet var i Barcelona, der statsvitere, jurister og historikere diskuterte det samme. Konklusjonene var så forskjellige at man kan lure på om samfunnsvitenskapen har noen nytteverdi i utformingen av en ønsket politikk.

NATURLIGVIS HAR DEN DET.

Men skal politikken være «kunnskapsbasert», bør det også installeres en rekke varsellamper. Det gjelder spesielt kunnskap som kommer med autoritetsstempel fra tunge institusjoner, legitimert av avanserte statistiske analyser, og delvis basert på konfidensielle data som ikke lett kan etterprøves av andre. Dette gjelder blant annet Verdensbankstudien om borgerkriger, og som Collier diskuterte på sin nordiske rundtur.

Møtet i Barcelona hadde en annen karakter. Deltakerne var en nokså vanlig blanding av forskere som baserte seg på tradisjonelle metoder, mye landkunnskap, historie og jus. Den normative orienteringen var eksplisitt. Årsakene til krig, og også løsningene til fred, fant man i strukturell ulikhet, i mangel på respekt for menneskerettigheter, systematisk undertrykkelse og utnyttelse, og liten deltakelse i fredsprossessen fra dem som er mest berørt: sivilbefolkningen.

Verdensbankens studie over samme tema, «Breaking the Conflict Trap», avfeier slike konklusjoner som politiske holdninger. Det samme gjelder omtrent all tradisjonell samfunnsforskning om årsaker til borgerkrig. Det er ikke «bevis». Derimot finner Verdensbanken bevis for at borgerkrig ikke skyldes etnisk og religiøs strid, heller ikke mangel på demokrati, ei heller økonomisk ulikhet eller etterlevninger av kolonistyre. Studiens statistiske analyser finner ingen signifikant sammenheng mellom disse faktorene.

HVORFOR OPPSTÅR DA

borgerkriger? Ifølge Verdensbankstudien oppstår borgerkriger i fattige land der opprørsbevegelser har økonomisk mulighet til å finansiere seg selv. Opprørsbevegelser må derfor betraktes som en slags forretning, drevet av individuell «grådighet», ikke av reelle sosiale problemer. Nasjonal fattigdom og individuell griskhet/egoisme fremstår altså som de viktigste grunnene til krig. Sentrale fredsstrategier blir derfor å skape rask økonomisk vekst, samt gjøre det vanskelig for opprørstyrkene selv å finansiere sine kriger. Demokrati, økonomisk ulikhet og menneskerettigheter er relativt uvesentlige faktorer både for å unngå krig og for å skape fred.

Studien har fått økende oppmerksomhet siden den kom ut i fjor - ikke bare fra det norske utenriksdepartementet, som finansierte mye av arbeidet, og i norske forskningsmiljøer som deltok. Studien er blitt en slags manual for engasjement i gjenoppbygging etter krig, både for Verdensbanken og andre. Collier er også invitert til å tale for FNs generalforsamling.

Derfor er det viktig å notere at studien, i likhet med tidligere arbeid den bygger på, er meget omstridt i fagkretser og har skapt en liten storm av faglige motreaksjoner. Det pekes på metodesvikt, på at den underliggende modellen kanskje gir delforklaringer på noen av Afrikas konflikter (Angola og Sierra Leone, for eksempel), men halter i forhold til borgerkrigene i Mellom-Amerika på 1980-tallet, samt dagens konflikter med militante bevegelser som islamistene i Afghanistan og maoistene i Nepal. Poenget er ikke at enkeltstudier kan motbevise generelle statistiske trender, men at trendene selv har begrenset anvendelse. Det er også et spørsmål om hvor god statistikken er. Noen forskere har etterprøvd analysene og funnet resultater som avviker betydelig. Kanskje mest slående er at statens rolle - som er sentral i tradisjonelle samfunnsvitenskapelige forklaringer på borgerkriger - har liten eller ingen plass i Verdensbankmodellen, trolig fordi den er vanskelig å kvantifisere. (Tidligere forsøk på å bruke størrelsen på fjellarealet i et land som indikator på statskapasitet, der mye fjell er lik liten kapasitet, ble lagt til side).

DE PRAKTISKE OG POLITISKE IMPLIKASJONENE

blir derfor både viktige og spesielt problematiske. Siden opprørstyrkene er så sentrale i Verdensbankens statistiske analyse, blir den til dels uttalte konsekvensen at det er opprørerne som representerer «problemet». Det er i første rekke opprørerne det må gjøres noe med, og ikke - for eksempel - staten, eller mulige underliggende årsaker til konflikten: bortsett fra lav nasjonalinntekt og naturressurser, er slike årsaker ganske enkelt fjernet fra analysen.

Den grunnleggende politiske implikasjonen er konservativ - en støtte for eksisterende stater og regjeringer. De som sliter med brysomme opprørstyrker kan trykke studien til sitt bryst, og noen har allerede gjort det. Planleggingsdepartementet i Colombia bruker en powerpoint-presentasjon av konflikten der opprørstyrken FARC presenteres som et selvfinansiert forretningsforetak. Med andre ord, opprørstyrken skal ikke forestås som en politisk bevegelse med et seriøst klagemål, men som en mafia. Som Collier sier, det er «bare forretning» disse opprørstyrkene driver. Noe lignende sier Kongen av Nepal og hans tilhengere - også internasjonale støttespillere - om landets borgerkrig. Den kalles «maoistproblemet».

KRITIKERE SER DET

helt annerledes. «Problemet» er ikke, eller hvert fall ikke bare, maoistene, men landets ekstremt ubalanserte vekst, repressive stat, og korrupte politikere. Det samme gjelder Colombia. «Problemet» er ikke bare FARC. Gjennomsnittlig 7000 mennesker er blitt drept årlig i de siste 3 år, ifølge lederen for The International Commission of Jurists, en colombianer som var på Barcelona-møtet. Omtrent 70 prosent av drapene er trolig begått av paramilitære styrker med bånd til staten.

Ansvaret for hvilke praktiske og politiske konklusjoner som kan trekkes av en studie må i første rekke tillegges de som trekker konklusjonene - enten det er på regjeringshold eller i bistandskretser. Men noe av ansvaret faller også på forfatterne når analysen legger så godt til rette for visse konklusjoner og presenteres som samfunnsvitenskapelig solid, foretatt av internasjonale eksperter (og, som i dette tilfellet, er lansert på Verdensbankens nettsider).

Hittil har Verdensbankstudien bare avledet en intern fagdebatt. Den er levende, interessant, og ikke uventet. Men det er bemerkelsesverdig at en studie som er såpass kontroversiell blant fagfolk ikke har forårsaket debatt eller reist spørsmål blant sentrale beslutningstakere. Burde ikke de samme varsellampene som allerede lyser i fagdebatten i det minste begynne å blinke?