Verdensbankens tallmagi

«Verdensbanken kommer på denne måten frem til tall som ser langt hyggeligere ut på papiret enn fra de fattiges perspektiv.»

På nittitallet ble det vanlig å tale om hvor mange som levde i fattigdom eller «for mindre enn én dollar dagen». Tallene er basert på Verdensbankens beregninger i «World Development Report», og er blitt brukt i mange ulike sammenhenger, også av FN. Men hvordan har man kommet frem til disse tallene? Columbia-professorene Sanjay Reddy og Thomas Pogge har nylig undersøkt dette og funnet at tallene er egnet til å gi et falskt bilde av den aktuelle situasjonen og fattigdomsutviklingen.

Når Verdensbankens president James D. Wolfensohn den 17. november i fjor hevdet at økonomisk vekst i utviklingsland reduserte verdens fattigdom, og at andelen som levde i absolutt fattigdom falt fra 29% i 1990 til 23% i 1998, var dette snarere basert på tallmagi enn bedrede kår for de fattige.

Verdensbanken presenterer tall som angir antallet fattige i verden med imponerende høy nøyaktighet. Når vi leser at 1175,14 millioner mennesker levde for én dollar om dagen i 1998, får vi inntrykk av at Verdensbanken har full oversikt og kan måle den globale fattigdommen på tusentallet nær. Det skal ikke mye til for å forstå at dette ikke er mulig i en verden med en befolkning på 6 milliarder i rask vekst.

En utbredt misforståelse blant publikum gjelder selve fattigdomsgrensen. Mange tror at en dollar om dagen er ment bokstavelig og at fattige nyter godt av lavere priser i utviklingsland slik at den ene dollaren strekker seg lenger der enn i USA eller Norge. Men fattigdomsgrensen Verdensbanken opererer med gjelder ikke en bestemt dollarsum, den justeres i henhold til nasjonal kjøpekraft. De som lever for en dollar om dagen, lever altså for en inntekt som tilsvarer den kjøpekraft en dollar har i USA.

Beregningen av kjøpekraft gjøres ut fra et basisår, for eksempel 1985. Først må man regne om til kjøpekraft i ulik valuta, dernest må disse justeres for prisstigning. Problemet med Verdensbankens måte å regne på er imidlertid at de i hvert av disse stegene tar utgangspunkt i et generelt konsum, ikke det spesielle konsum som er av betydning for de fattige og deres behov.

Det generelle globale konsum blir stadig mer dominert av servicetjenester. Sammenliknet med rike land er disse svært billige i fattige land, mens prisen på matvarer varierer atskillig mindre ettersom disse lettere kan transporteres og prisene tilpasser seg et internasjonalt marked. Vi trenger for eksempel ikke reise lenger enn til et land som Romania for å klippe håret for mindre enn det en liter appelsinjuice koster i butikken vis-à-vis frisøren.

De som lever under fattigdomsgrensen, må likevel bruke det meste av sine resurser på å dekke sine grunnleggende behov, som å skaffe seg mat. De fattige vil således ikke få endret sin reelle kjøpekraft selv om tjenester blir stadig billigere i forhold til hva disse koster i USA.

Når Verdensbanken tar utgangspunkt i et generelt globalt konsum hvor andelen av tjenester stadig øker, vil en kjøpekraft tilsvarende én dollar i USA virke mye større i utviklingsland enn det den i virkeligheten er for de fattige. Med denne fremgangsmåten vil de fattiges kjøpekraft synes å stige hvis tjenesteprisene stiger i de rike landene og synker i fattige land som resultat av henholdsvis økt overflod og større nød, selv om de fattige selv hele tiden bare har råd til så vidt å dekke sine grunnleggende behov. Verdensbanken kan med en slik måte å regne på hevde at fattigdommen bekjempes uavhengig av om livssituasjonen forbedres for de fattige i fattige land, bare hårklippen og andre tjenester blir tilstrekkelig dyre på Manhattan og i rike land for øvrig.

Metoden er med andre ord upålitelig. Verdensbanken kommer på denne måten frem til tall som ser langt hyggeligere ut på papiret enn fra de fattiges perspektiv. For å få et realistisk bilde av situasjonen burde man, som Reddy og Pogge foreslår, i stedet ta utgangspunkt i prisene for varer de fattige trenger for å dekke grunnleggende behov. Dette ville gi helt andre fattigdomstall enn det Verdensbanken presenterer. Overslagene som er gjort antyder at de er hele 40% høyere enn antatt.

Det er dessuten grunn til å stille spørsmål ved tallene som ligger til grunn når fattigdommen, ifølge Verdensbanken, minker. I 1990 var «en dollar dagen» beregnet ut fra en kjøpekraft som var satt til 1,02 1985-dollar. Uten noen nærmere begrunnelse ble denne siden endret til 1,00 dollar. Dette rent tekniske grepet reduserte fattigdommen med om lag 2% eller 25 millioner mennesker i Verdensbankens regnskap.

En tilsvarende tallteknisk fattigdomsreduksjon fremkom siden gjennom Verdensbankens skifte av basisår for den internasjonale fattigdomsgrensen. Grunnen til at Verdensbanken skifter basisår, er nemlig at de bruker nasjonale konsummønstre når de i påfølgende år justerer fattigdomsgrensen for ulike land, som dermed vil utvikle en stadig mer ulik kjøpekraft i forhold til det globale konsummønster.

Verdensbanken foretok derfor en oppdatering av basisår hvor den internasjonale fattigdomsgrensen fra 1985 ble oversatt til ulike nasjonale fattigdomsgrenser for det nye basisåret 1993. Disse viste seg å variere betraktelig langs en forholdsvis bred skala, fra en kjøpekraft tilsvarende 0,76 dollar i Nigeria til 3,00 dollar i Mauretania. Hvilken verdi skulle brukes til oppdateringen fra 1985 til 1993? Det finnes ikke en bestemt verdi på denne skalaen som ville være mer korrekt enn andre, og de to målene for fattigdomsgrensen er ikke direkte sammenlignbare ettersom de varierer fra land til land.

Resultatet etter en oppdatering måtte bli at den nye fattigdomsgrensen ville telle med enkelte som før ble utelatt og utelukke andre som tidligere ble inkludert. Avhengig av hvilket tall man valgte, kunne den nye formelle definisjonen av fattigdom både senke og heve fattigdomsgrensen globalt. I noen land ville grensen bli hevet, og i andre land ville den bli senket. Dette viser hvordan Verdensbankens tall fremkommer gjennom abstrakte regnestykker snarere enn en konkret undersøkelse av den reelle fattigdomsutvikling.

Verdensbanken satte den nye fattigdomsgrensen til en kjøpekraft på 1,08 dollar med 1993 som basisår. For de 92 landene man har data fra, ble dermed grensen senket i 77 land. I India ble fattigdomsgrensen senket med 9%, i Kina med 14% og i USA med 20%. Riktignok ble også fattigdomsgrensen hevet i 15 land, slik at man der talte flere fattige som følge av den nye regnemåten. For de 92 landene førte likevel denne oppdateringen i gjennomsnitt til at fattigdomsgrensen ble senket med 13%. Med den nye definisjonen av fattigdom ble dermed tallet på fattige uten videre redusert med ytterligere 55,6 millioner mennesker eller 4%.

Igjen var fattigdommen bekjempet med rene regneøvelser fra Verdensbankens side. At slike talltekniske fattigdomsreduksjoner ikke hjelper de fattige, er åpenbart. Det er imidlertid verre dersom de for oss i den rike del av verden blir presentert som vitenskapelige målinger, slik at vi hylles inn i illusjoner om fattigdomsproblemets virkelige omfang og utvikling. Det blir ikke bedre av at Verdensbanken er alene om å produsere slike fattigdomstall.

Det politisk betenkelige ved dette er at den fattigdomsreduksjonen de ovennevnte tall angivelig representerer, har gitt et skinn av legitimitet over Verdensbankens virksomhet som etter nærmere undersøkelse viser seg ikke å holde stikk. Til tross for sterk kritikk fra mange hold har Verdensbanken kunnet vise til positive resultater av sin «bekjempelse av fattigdom», og tilhengerne har kunnet si: Medisinen virker, vi fortsetter.

Denne oppfatningen må nå tas opp til ny vurdering i lys av en kritisk gjennomgang av Verdensbankens fattigdomstall. Artikkelen «How not to count the poor» av Reddy og Pogge fra www.socialanalysis.org er rett sted å begynne.