Verdensborger av gemytt?

IBSEN: Vi er glade for at utenriksminister Jonas Gahr Støre i sin kronikk om Ibsen markerer kritisk distanse til den nasjonale retorikken som har preget deler av lanseringen av Ibsen 2006. Vi mener - som Gahr Støre - at Ibsen-året gir oss muligheter for å redefinere det «norske» i det nye, flerkulturelle Norge. Det kan ikke være slik at den «farlige» Ibsen bare skal være farlig for «de andre». Ved å bruke Ibsen til å tematisere spørsmål som kvinnesak og ytringsfrihet har vi gode grunner for å framstille oss som «best»: vi har kommet «langt» i sivilisatorisk utvikling. Regjeringen Stoltenberg innledet 2006 med en djerv og dristig visjon: Norge skal bli verdens mest inkluderende nasjon. Det gjør andre spørsmål prekære - og denne gang for «oss». Men hvordan skal vi skape et flerkulturell Norge?

DET ER PRISVERDIG at Støre minner oss om at Ibsen fremdeles er en kontroversiell dikter. Men for den som ønsker å drive politikk med Ibsen er det mange fallgruver. Peer Gynt-oppsetningen i Egypt for eksempel kan vise seg å være et tveegget sverd. Kanskje ser vi ikke fullt så fredelige og multikulturelle ut i andres, som i våre egne øyne?Norge anno 2006 har fremdeles likhetstrekk med Peer Gynt. Og da tenker vi ikke på den nasjonale helten, han som finner tilbake til røttene sine etter mange års villfarelser i utlandet. Nei, vi tenker på krigsprofitøren Peer, mannen som ville selge våpen til tyrkerne og knuse den greske frigjøringsbevegelsen. Når Ibsen lar ham skryte av å være «verdensborger av gemytt», er det derfor ikke uten ironi. Norge eksporterer fremdeles våpen til Tyrkia, som bl.a. brukes til å knekke den kurdiske motstandskampen. Det vil derfor være et viktig bidrag til Ibsen-året om regjeringen økte presset mot tyrkiske myndigheter for å bedre kurdernes og menneskerettighetenes stilling i dette landet.

HVORDAN SKAL vi tolke Peer Gynt i vår egen tid? Hvordan kan han brukes - ikke i en nasjonal - men en multikulturell nasjonsbyggingsprosess? Her har vi en god anledning i fjerde akt, hvor Peer slår følge med egypterinnen Anitra. Hvorfor ikke la henne spille Peer av banen, som et sterkt og handlekraftig individ? Ibsen selv har åpnet for denne muligheten. Men kanskje tør vi ikke å la den norske Peer blir utmanøvrert av en muslim? Og kanskje er det heller ikke så populært å la mannen Peer bli satt på sidelinjen av en kvinne? Vi bare spør; det er opp til Ibsen-året å svare.