Verdenshandel giret på vekst

Verdenshandelen skal bli friere og striere. De nesten 140 medlemslandene i Verdens handelsorganisasjon starter i disse dager forhandlinger innen (minst) tre områder: landbruk, tjenester og «intellektuelle rettigheter», det vil si f.eks. varemerker, kopirettigheter, patenter, herunder også patent på levende organismer. Et hovedmål for organisasjonen er å fremme økonomisk vekst gjennom handel. # Forestillingen om at handel gir rikdom, bygger på det anerkjente prinsippet «komparative fortrinn». Altså: Hvis hvert land konsentrerer seg om å produsere det landet har best forutsetninger for, og øvrige behov dekkes gjennom handel, så vil alle som deltar i handelen bli rikere enn de ellers ville blitt. Dette fordi hvert land da produserer med relativt høy produktivitet (verdiskapning pr. arbeidstime). Konkurransepresset vil gi en kontinuerlig sanering av lite effektiv virksomhet, noe som også hever produktivitetsnivået. Sammen med stadig forbedret teknologi, organisering, bedre utdannelse, mer kapital, etc., stimulerer dette produktivitetsveksten ytterligere, og resultatet skal bli det som i praksis er alle lands mål i dag: Økonomisk vekst definert som økende BNP.

«WTO-systemet» fungerer, dvs. vi er blitt - og blir - stadig rikere. Men om dette er langsiktig økonomisk og økologisk bærekraftig, og om «systemet» også er til gagn for de fattigste, er helt andre spørsmål.

Det siste tiåret har vi registrert en kraftig vekst bl.a. i Asia. På kort tid har millioner av mennesker her fått et bedre liv. Mange markedsliberalister tilskriver dette en stadig friere handel. Men liberalistene synes å overse noen av forutsetningene - og begrensingene - knyttet til «tiger-økonomiene» i Asia: De er ikke utviklet gjennom maksimal markedsfrihet og internasjonalisering. Snarere er det slik: Man starter med godt beskyttede hjemmemarkeder og streng kapitalstyring, så gradvis importsubstitusjon og til slutt, når kvalitet og pris er konkurransedyktig: Lansering av høyt foredlede produkter på verdensmarkedet, slik at en vesentlig del av verdiskapingen blir igjen i eget land. Sør-Korea er ett eksempel på dette. Mange land befinner seg på forskjellige stadier i denne prosessen. Faren er den «lineære logikk» som i dag preger WTO: Internasjonal handel er bra, mer handel er bedre og maksimal handel er best. I praksis er det neppe slik.

«Asia-krisen» illustrerer hvor farlig det er når mange økonomier integreres - uten sosiale sikkerhetsnett. En ILO-rapport publisert ved forrige årsskifte gir noen talende eksempler: I Indonesia er rundt 40 millioner mennesker - 20 prosent av befolkningen - i løpet av 1998 falt under fattigdomsgrensen. I Sør-Korea er ledigheten tredoblet på ett år. I Thailand kommer nye 12 prosent av befolkningen i løpet av 1999 til å bli definert som fattige...Vedtakene fra forrige WTO-runde er nå under iverksettelse. OECD har beregnet at den økonomiske nettogevinsten (fram til år 2002), hvis disse vedtakene gjennomføres fullt ut, vil være mellom 235 og 274 mrd. dollar årlig. Av denne gevinsten skal mellom en tredel og en fjerdedel tilfalle u-landene. Hvordan disse inntektene blir fordelt i u-landene, er et annet spørsmål, som først og fremst avhenger av landenes egen politikk.

WTOs hovedmål gjelder også de rike landene. Dette er naturligvis problematisk fordi det materielle forbruket her på en rekke områder allerede ligger langt over et nivå som kan opprettholdes på lang sikt. Særlig COæ-2å-utslippene henger nøye sammen med den økonomiske aktiviteten fordi fossil energi er selve motoren i økonomien. Etter Kyoto er det bred forståelse av at slike utslipp må ned om en global oppvarming skal kunne unngås. Det anerkjente Wuppertalinstituttet har beregnet at industrilandenes forbruk av ikke-fornybare råstoffer bør reduseres med 90% innen 2050. Vekst i tradisjonell «fysisk» forstand er altså problematisk, ikke bare for miljøet, men også for økonomien, siden naturen utgjør en vesentlig del av økonomiens innsatsfaktorer. Regjeringen sier (i nasjonalbudsjettet for 2000) at miljøhensyn «må vurderes og integreres på alle områder som gjøres til gjenstand for forhandlinger i WTO». Kan det bli annet enn fromme ønsker når hele «WTO-maskineriet» er giret på vekst?

Ifølge avtalen skal det forhandles om tjenester i denne runden. I dag er det mange handelshindre på dette området. Blant annet den demografiske utviklingen (f.eks. i Norge, hvor vi om en generasjon vil være 1,5 mill. trygdede, mot vel 800000 i dag) vil gjøre at tjenesteområdet vil få meget stort omfang i industriland. Sektoren er i dag både naturlig og formelt skjermet, dvs. at muligheten for nasjonal økonomisk styring er stor. Overgang fra vareproduksjon til tjenesteproduksjon (bortsett fra reiser) er miljøvennlig, fordi tjenester inneholder mye arbeidsinnsats og liten materialinnsats. Alle land som vil prøve å styre i en miljøvennlig retning, bør derfor være svært forsiktige med å liberalisere - det vil si gi fra seg styringsmuligheter - på dette området.

Når det gjelder landbruk, forplikter avtalen medlemmene til å forhandle nå om «betydelige reduksjoner i støtte- og vernetiltakene». Dette har svært mange sider: Matvaresikkerhet, bosetting, smittefare, kultur m.m. I dag er det omfattende tollsystemer og subsidier for landbruksvarer. For Norge vil nok en liberalisering gi billigere mat, men dette er ikke i seg selv ressursvennlig: F.eks. har kjøttforbruket i Norge de senere årene steget i takt med BNP, og kjøttproduksjon er klart mer ressurskrevende enn f.eks. korn. Norsk jordbruk er i gjennomsnitt klart mindre miljøbelastende enn f.eks. europeisk. Utstrakt handel med mat er transportkrevende - altså negativt for miljøet. Det viktigste blir likevel hensynet til u-landene: Hvordan virker liberaliseringen egentlig på matvaresikkerheten? Dette vet vi ikke mye om i dag, følgelig bør det også evalueres nøye før vi liberaliserer ytterligere. Et rimelig etisk krav til den norske regjering må være at tilgang på mat, der denne er truet, gis aller høyeste prioritet.

Det finnes ikke i dag et multilateralt avtaleverk for internasjonale investeringer. Arbeidet med MAI (Multilateral Agreement on Investment) var et forsøk på å få dette til, men så mye på investors premisser at forsøket strandet. Et regelverk vil kunne sikre investorenes rettigheter, og dermed stimulere til investering over landegrensene. Men legges WTO-prinsippet om likebehandling av utenlandske og nasjonale investorer til grunn, vil mulighetene for politisk styring bli svekket. Med dagens ekstreme og voksende kapitalkonsentrasjon på private hender er det neppe mulighetene for politisk styring som bør bygges ned. Før man går i gang med en eventuell investeringsavtale, må det gjennomføres grundige studier av følgende: Under hvilke forutsetninger har private utenlandske investeringer vært bidrag til en bærekraftig utvikling, spesielt i u-land? Rapporten «Tjener globaliseringen de fattige?» (FIVH/FORUM arbeidsgruppe WTO 1999) er en studie av 13 u-land - noen med stor tilgang på utenlandsk privatkapital, noen med liten. Studien finner ingen sammenheng mellom slik kapitaltilgang, politisk styreform og fattigdomsreduksjon, men framhever nasjonal institusjonsbygging som sentral faktor for at et land skal kunne nyttiggjøre seg kapitaltilgang - stor eller liten.

Spissformulert kunne man si det slik: Medlemslandene i WTO er i ferd med å videreutvikle et handelssystem som de rike landene ikke trenger, naturen ikke tåler og de fattigste knapt nok greier å gjøre seg nytte av. Hvordan bør Norge da opptre i de kommende forhandlingene?

Vi bør stille oss skeptiske til enhver form for liberalisering der virkningene på miljøet og fattigdomsutvikling er uklare. Vi må fortsette å støtte opp om u-landenes bestrebelser på makt og forhandlingskapasitet i WTO-systemet. Og vi bør støtte Danmarks forslag om at det opprettes et folkevalgt parlament for WTO, slik at organisasjonen får et tydeligere demokratisk ansvar. På lang sikt må bærekraftig utvikling bli WTOs overordnede mål, og den internasjonale handelen bare fremmes i den grad det bidrar til å nå dette målet.