Verdensmester i likestilling?

Onsdag 1. august skal Norge eksamineres i FN om innsatsen for å bekjempe kvinnediskriminering og fremme likestilling. For sjuende gang avlegger Norge rapport til FNs komité for kvinnekonvensjonen om hva som gjøres. Det holdes en høring der Norge må svare for seg overfor medlemsstatene i komitéen. Komitéen har allerede lagt ut tretti spørsmål på FNs nettsider som de ønsker at Regjeringen skal kommentere. I tillegg presenterer nå flere kvinneorganisasjoner (Internasjonal kvinneliga for fred og frihet, Kvinnefronten, Norsk Kvinnesaksforening og FOKUS-sekretariatet) en skyggerapport for å vise at alt ikke bare er idyll i ”likestillingslandet” Norge ( www.fokuskvinner.no).

Regjeringen henviser til FN når den hevder at Norge er verdensmester i likestilling. Årlig rangerer FNs utviklingsprogram (UNDP) alle landene i verden med hensyn til utvikling. De siste gangene har Norge vært på topp når det gjelder menneskelig utvikling generelt, og når det blir tatt hensyn til kjønnsforskjeller i levealder, utdanning og inntekt. Men UNDP måler ikke likestilling som sådan. Beregningen sier mer om ressurser enn rettferdighet. Alle landene på topp er rike industriland.

Det gjenstår betydelig innsats for å oppnå reell likestilling her i landet. I de norske maktelitene er det totalt sett fem menn for hver kvinne og kvinnenes samlete inntekt ligger gjennomsnittlig på omlag 6o prosent av mennenes. Kvinner har hovedansvaret for barneomsorg og andre ulønnete tjenester i hjem og familie og det er betydelige problemer knyttet til kjønnsrollene, vold og misbruk av kvinner.

Det er bekymringsfulle trekk i det norske likestillingsarbeidet:

- I ulike sammenhenger blir kjønn avpolitisert.

- Politikere erklærer at de er «feminister» samtidig som begrepet tømmes for innhold.

- Målet om «likestilling» er uklart og vagt og gjøres ofte ensbetydende med mekanisk likebehandling.

- I mange tilfeller tilsløres de reelle forskjellene mellom kvinner og menn med hensyn til status, ressurser og makt.

- Kvinnespørsmålene blir slått sammen med andre former for diskriminering slik at de spesifikke trekkene ved kvinnediskrimineringen forsvinner.

- Endring i kjønnsrollene fremmes ved at menn får økte rettigheter (f.eks. som fedre) uten tilsvarende plikter og ansvar, mens kvinners rettigheter (f.eks. som mødre) blir svekket og deres innsats nedvurdert.

- Videre blandes rasisme og kvinnediskriminering slik at kvinner fra ikke-vestlige land kommer i en særlig nedverdigende stilling.

Til tross for betydelig innsats og resultater er det på en rekke områder behov for bedre og mer målrettete tiltak. Når det gjelder myndighetenes oppsett, må FNs kvinnekonvensjon snarest bli integrert i Menneskerettslova, slik det ble lovt i Soria Moria erklæringen, for å gi likestilling større gjennomslagskraft. Likestillingssenteret bør gjenopprettes med en klar pådriverrolle når det gjelder å bedre kvinnenes stilling, og likestillingen må styrkes i den offentlige administrasjon.

Det er viktig å trekke menn aktivt med i likestillingsarbeidet, men det skjer nå på en måte som gjør at kvinnenes stilling kan bli svekket. Det må utarbeides en strategi for hvordan menn skal involveres, og tiltakene må ses i sammenheng med både kvinners og menns situasjon. Sist Regjeringen la fram en bred melding med analyse av politikk og strategier for å bedre kvinnenes stilling og fremme likestilling, var tidlig på 1990-tallet. Det er på høy tid at vi får en ny helhetlig melding. Kvinne- og kjønnsforskningen må også styrkes, spesielt vedrørende kvinners og menns valg av utdanning og yrke, endring av kjønnsrollene, blant annet i familien, og virkningene av den offentlige likestillingspolitikken.

Norge ligger godt an internasjonalt når det gjelder kvinners deltaking i politikk, særlig i Regjeringen. Men representasjonen på Stortinget og i kommunestyrene har stagnert de siste tjue årene. Valgordningen må revurderes i dette perspektivet og det bør innføres obligatorisk (ikke bare frivillig) kvinnekvotering. Organisasjoner som arbeider for å bedre kvinnenes stilling, må få økt status og ressurser.

I arbeidslivet står vi overfor betydelige utfordringer. Mens kvinners yrkesaktivitet nå nærmer seg menns, arbeider en stor del av kvinnene deltid. Det er vesentlig at de som ønsker det, får anledning til å jobbe heltid, og at lønnsgapet lukkes mellom menns og kvinners lønninger og mellom manns- og kvinnedominerte yrker. Her må de nasjonale myndighetene gripe inn. Det kan ikke overlates til markedet. Videre trengs målrettete tiltak for å øke antall kvinnelige ledere generelt og kvinner i seniorstillinger i akademia spesielt. Utbyggingen av barnehager er et svært positivt trekk, men det må ikke gå på bekostning av kvaliteten av tilbudene, enten de er i privat eller offentlig regi. Kontantstøtten må avvikles.

Det trengs sterkere lut for å bekjempe pornografi og den økende seksualiseringen av det offentlige rom. Samfunnet må her ta større ansvar og utnytte eksisterende lover mer effektivt. Skolen må hjelpe de unge til å håndtere spørsmålene. Kvinners rett til frihet fra vold må ha høy prioritet. Det må utarbeides en helhetlig strategi mot kjønnsbasert vold i alle former (fysisk og psykologisk misbruk, tvangsekteskap, trakassering, voldtekt og drap) og et landsomfattende kompetanse- og aksjonssenter må opprettes. Kjøp av seksuelle tjenester må forbys og unge menn må få opplæring i kjønnsstereotypier, vold og prostitusjon for å redusere risikoen for at de kjøper sex og utøver seksuell vold.

Regjeringens handlingsplan for likestilling i utviklingssamarbeidet er et oppmuntrende tiltak, men en tilsvarende plan finnes ikke for utenrikspolitikken i sin helhet. Det har vært lagt betydelig vekt på Sikkerhetsrådets resolusjon 1325 om kvinner og væpnet konflikt, men kvinner og kvinneorganisasjoner må trekkes mer aktivt med i arbeidet. Resolusjonen må nyttes til å styrke kvinners rolle som aktører for fred, ikke foreta en ukritisk økning av kvinner i det militæret.

Sammen med andre nordiske land må Regjeringen arbeide aktivt for å styrke FN og kvinners rettigheter internasjonalt. Forslagene fra Stoltenberg-panelet om FN-reform som går ut på å opprette en egen kvinneorganisasjon, er verdifulle, men nå må de gjennomføres i praksis.

Skyggerapporten dekker ikke alle tema. Den er utarbeidet på dugnad uten kompensasjon. Den blir sendt til FN og organisasjonene har søkt om støtte slik at en representant kan reise til New York og være tilstede under høringen. Dette er imidlertid avslått. En slik smålighet er både uhensiktsmessig og uverdig. Skal vi få likestilling i dette landet, trengs kvinneorganisasjonene i høyeste grad som pådrivere.

Politikere erklærer at de er «feminister» samtidig som begrepet tømmes for innhold.