Verdensmestere i fred

FREDSNASJONEN: Er ikke nordmenn litt ekstra fredelige?

ER NORGE som fredsnasjon en myte eller virkelighet? Dette var tema for et stort foredrag utenriksminister Jonas Gahr Støre holdt på Nobels Fredssenter i forrige uke. Ettersom det ble slått fast i Soria Moria-erklæringen at Norge skal være «en tydelig fredsnasjon», er en slik spesifisering åpenbart interessant. I en tale som flettet sammen dagsaktuell politikk og lange linjer ble en del viktige prinsipper trukket opp, samtidig som noen grunnleggende spenninger forble uløste. Av viktige presiseringer er det for det første verdt å merke seg hvordan utenriksministeren gjorde det helt klart at militært engasjement, som det vi ser i Afghanistan, må forstås som del av fredspolitikken. I større perspektiv innebærer dette også, som han sa, at det norske fredsengasjementet «gradvis veves sammen som en del av sikkerhetspolitikken», og dermed også utenrikspolitikken. Sittende regjering kan presentere en slik helhet med større troverdighet enn sin forgjenger, ettersom fokus eksplisitt har blitt dreid i retning FN-operasjoner. Allikevel ble det også understreket at Norge ikke handler alene, og at tette bånd til alliansepartnere kan være en forutsetning for å gjennomføre fredspolitikk.

UTENRIKSMINISTEREN gjorde det også helt klart at han ikke ser noe spesielt ved «den norske folkesjelen, det norske tenkesettet eller vår atferd», som skulle tilsi at nordmenn er med fredelige enn andre. Å tilbakeføre Norge som fredsnasjon til egenskaper ved nordmennene ble betegnet som en myte. På samme måte ble det uttrykt grunnleggende skepsis til tanken om Norge som «humanitær stormakt», gitt at stormakt er et begrep som gjerne tillegges stater som tar seg til rette, og at Norge, i fred og bistand som i sommeridrett, først og fremst er store i kategorien per capita. Begge disse forbeholdene er viktige, og i hvert fall det første innebærer et skille fra forrige regjering.For å forstå dette skillet må vi se på hvordan Støre forklarte at Norge er en fredsnasjon. Dels lanserte han en rekke objektive faktorer, som geografisk og ressursmessig beliggenhet og relativ sikkerhet i nærområdene. I tillegg kom de historiske linjene i arbeiderbevegelsens solidaritetstradisjon, nestekjærlighetstradisjonen i de kristne organisasjonene og det sivile samfunns internasjonale engasjement. Disse linjene er Støre ikke alene om å trekke opp, men med unntak av en løsrevet henvisning til Nansen var det tomt for referanser fra før andre verdenskrig. Når Kjell Magne Bondevik holdt lignende taler, var det så å si umulig å slippe unna referanser både til Nansen og Bjørnson, og deres tanker om de små nasjonenes plikt til å bidra til fred i verden. For Bondevik og Jan Petersen, og også for Makt- og Demokratiutredningen, har fredsarbeidet og inntrykket av Norge som humanitær stormakt blitt en del av norsk nasjonal identitet. I det utenriksministeren er skeptisk til identitetsbaserte forklaringer, er det kanskje vanskelig å trekke opp de virkelig lange linjer, særlig ettersom både Nansen og Bjørnson framholdt de små folks fredsvilje som noe historisk-biologisk fundert.

Artikkelen fortsetter under annonsen

IDENTITET BEHØVER imidlertid ikke å vurderes som essens, vel så interessant er det å se på det som skiller oss fra andre. Utenriksministeren understreket at ønsket om fred er noe nordmenn deler med de fleste andre, men at det som skiller Norge fra en rekke andre land er at vi faktisk har, og lenge har hatt, fred. På denne bakgrunn utledes det at Norge har alle forutsetninger for å være en fredsnasjon, at vi har «intet annet enn et soleklart ansvar for å være en fredsnasjon». Senere understrekes det at nordmenn har «en opplevelse av plikt og ansvar for å bidra til utvikling og fred for andre», og at «vi må igjen gjøre det vi kan for å bidra» til fred i Midtøsten. Kanskje er det allikevel noe spesielt med Norge, som gjør nordmenn om ikke mer fredelige, så mer engasjert i fredsarbeid enn andre nasjoner?I sin understreking av plikt, ansvar og arven etter solidaritets- og nestekjærlighetstradisjonene plasserer Støre fredstanken innefor en idealistisk tradisjon som har hørt hjemme i sentrum og på venstresiden i norsk politikk. Som et ekko av de siste tiårs argumenter om at ideal- og interessepolitikken ikke lenger kan skilles fra hverandre, får imidlertid også realpolitikken av mer konservativ støpning tilslutning, når Støre presenterer fredspolitikken som en form for utvidet hjelp til selvhjelp, og kaller dette «både det viktigste og et tilstrekkelig argument for norsk fredspolitikk».

DET ER INTELLEKTUELT redelig og empirisk etterrettelig å stille spørsmål ved nordmenns bilde av Norge som en «humanitær stormakt» og forestillingen om at nordmenn er litt ekstra fredelige. Det er også modig, men ikke nødvendigvis politisk smart. Utenriksministerens tale er nemlig bygget opp omkring en falsk dikotomi. Ideen om Norge som en fredsnasjon har åpenbare «virkelige» referanser i fredsprosesser og engasjement rundt omkring i verden, men den har også mytiske trekk i det den er med på å konstituere nordmenn som norske. Som en mer eller mindre bevisst kjerne i denne fredstradisjonen finner vi en norsk heimeavla eksepsjonalisme (en tro på Norge som unikt og med en unik misjon); som Dagbladet formulerte det i 1896: «hele vort folk er naturlige og fødte Fredsvenner». Jeg deler utenriksministerens skepsis til en slik historisk-biologisk forklaringsmodell, men når regjeringen nå søker aksept for en sammenveving av fredspolitikk og sikkerhetspolitikk, hvor norske militære styrker risikerer å drepe og bli drept i fredens tjeneste utenfor landets grenser, er det ikke sikkert at det er taktisk velfundert å forsøke å løsrive fredstanken fra det nasjonale mythos. På den annen side er det liten grunn til å tro at utenriksministeren lykkes med prosjektet - den norske fredstradisjonen har hittil syntes nærmest immun mot empiri.

UTENRIKSPOLITIKKEN skal tjene en rekke hensyn, og en bredt anlagt tale skal treffe mange. Utenriksministeren forsøker også å gjøre mange ting på en gang i sin fredstale, men ender opp med å gjøre argumentasjonen vanskelig for seg selv. Det skal ikke være noe spesielt fredsvennlig ved nordmenn, samtidig som vi er best i bistand og fredsprosesser per capita og kan trekke på lange idealistiske fredstradisjoner, men dette spiller igjen ingen rolle, ettersom egeninteressen er en tilstrekkelig begrunnelse for fredsengasjementet. Det hadde imidlertid vært mulig å veve sammen trådene på en noe annen måte, ved å understreke nettopp hva som skiller norsk fredsengasjement fra andre lands. Det er ikke nødvendig å akseptere en biologisk fredsvilje for å se at nordmenn har et selvbilde som spesielt fredsvennlige, og at dette selvbildet går tilbake over hundre år. Også rundt 1905 ble fredspolitikken vurdert både som idealpolitikk og interessepolitikk, og det liberale arbeidet for en rettslig verdensorden, så vel som det sosialdemokratiske fredsarbeidet, har sine røtter i denne produktive spenningen. All den tid nordmenn synes å ha trivdes godt med å være verdensmestere i fred, er det kanskje mer produktivt å kanalisere denne selvgodheten til fredsengasjement enn å rive den helt ned?