Verdensomspennende miljøforbedringer

DEN INDUSTRIALISERTE

delen av verden har i mer enn 30 år arbeidet på internasjonalt plan for å få et bedre naturmiljø og redusere forurensningene i både luft, vann og jord. Det startet i 1972 med den første store miljøkonferansen i Stockholm. Konferansen fokuserte på «sur nedbør»- problemet der langtransporterte luftforurensninger skapte forurensningsproblemer i land langt unna der forurensningsutslippet fant sted.

På 70-tallet ble det gjort en enorm innsats av utallige forskere og ansatte i miljøforvaltningen for å sammenstille kunnskap om forurensningssituasjonen over hele kloden. Det ble satt ambisiøse mål med sikte på å redusere utslippene fra både industri og energiproduksjon basert på kull. For å få ned industriforurensningen i vårt land ble det iverksatt statlige program med lån og tilskudd samtidig som forurensningslovgivningen ga grunnlag for tøffe utslippskrav. Mye ble oppnådd og entusiasmen og forhåpningene var store. I Norge ble industrien nærmest endevendt.

På FNs vannkonferanse i Argentina i 1977, med nærmere to tusen deltakere, ble det formulert ambisiøse mål som skulle nås innen 1990. Blant annet ble det vedtatt en henstilling til FNs generalforsamling om å gjøre tiåret 1980-1990 til et internasjonalt tiår for vann med sikte på å sikre rent drikkevann og tilfredsstillende sanitære forhold til alle mennesker innen 1990. Store økonomiske ressurser ble stilt til disposisjon både i enkeltland i de industrialiserte deler av verden og av verdenssamfunnet via FN-systemet overfor utviklingslandene for å nå målene.

STOR VAR SKUFFELSEN

i 1990 da det viste seg at verden i 1990 var lenger fra målene enn tilfellet var da målene ble satt i 1977. Hva hadde skjedd? Svaret var like enkelt som skremmende: Befolkningseksplosjonen hadde «spist opp» alle forbedringene og mer til. Og det var kanskje ikke overraskende siden verdens befolkning hadde økt med om lag 1 milliard mennesker i det aktuelle tidsrommet. Paradoksalt nok førte dette til at problematiseringen av befolkningseksplosjonen som en trussel for verdens miljø forstummet helt. På 1990-tallet var det ikke lenger «in» i miljødebatten å omtale verdens folkevekst som et stort miljøproblem. Nei, nå ble slagordet «sustainable development» som på norsk ble oversatt med «bærekraftig utvikling» framsatt som en trylleformulering som skulle redde verden og alle dens innbyggere fra en truende miljø-ødeleggelse. Det var som om miljø-politikerne hadde oppdaget et «mantra» som representerte redningen.

Alle som på den tiden var «innenfor» i den internasjonale miljødebatten var fullstendig klar over at det var krav fra de fattige utviklingslandene som førte til denne dreiningen i den offisielle miljøpolitikken. Landene med størst befolkningseksplosjon godtok ikke at industrielt utviklede land, som hadde fått til en utvikling som kom folkeflertallet til gode og løftet dem opp på et anstendig inntektsnivå, «forlangte» stabilisering av folketallet i fattige og underutviklede land.

Men FN gir heldigvis ikke opp. Den store internasjonale konferansen i Johannesburg i

Sør- Afrika i 2002 var på nytt konsentrert om tilgangen på drikkevann til alle verdens mennesker og en bedring av de sanitære forholdene. Johannesburg-konferansen vedtok at en innen 2015 skulle halvere antall mennesker som på det daværende tidspunktet ikke hadde tilgang til rent vann og gode sanitære løsninger.

MED ANDRE ORD:

Målene som fastsettes i 2002 er mindre ambisiøse enn de mål som ble satt i 1975. Dette skjer til tross for at både de økonomiske og teknologiske forutsetningene for å lykkes er bedre enn noen gang tidligere i historien. At problemets omfang vokser i større tempo enn evnen til å løse problemene blir nå allment erkjent.

I 1977 var verdens befolkning på 4 milliarder, mens i år 2000 var den økt til nærmere 6 milliarder. Økningen skjedde i hovedsak i de områder av verden der problemer med tilgangen til rent vann og tilfredsstillende sanitære løsninger var størst. Og problemets omfang, og oppgavene med å løse dem, synes bare å vokse i et stadig større tempo. Prognosene tilsier at verdens befolkning har økt til 7 milliarder innen 2012.

Mer enn 30 års erfaring med miljøinnsats på et internasjonalt plan har gitt oss en lærdom vi ikke lenger kan underslå. Troen på en bærekraftig utvikling løsrevet fra kravet om kontroll med befolkningsveksten har spilt fallitt. Uten en kontroll med befolkningseksplosjonen vil verdens miljøproblemer aldri kunne løses. Utviklingslandenes uttalte rett til fortsatt uhemmet befolkningsøkning dersom de selv ønsker det, og avvising av tidligere krav fra de industrialiserte land om å stabilisere folketallet kan ikke lenger aksepteres. Løsning av verdens miljøproblemer er et felles ansvar der alle må bidra. I-landenes bidrag er viktig, men det er til fånyttes om ikke det gjøres avhengig av at også u-landene bidrar der de kan.