DEN INDUSTRIALISERTE

delen av verden har i mer enn 30 år arbeidet på internasjonalt plan for å få et bedre naturmiljø og redusere forurensningene i både luft, vann og jord. Det startet i 1972 med den første store miljøkonferansen i Stockholm. Konferansen fokuserte på «sur nedbør»- problemet der langtransporterte luftforurensninger skapte forurensningsproblemer i land langt unna der forurensningsutslippet fant sted.

På 70-tallet ble det gjort en enorm innsats av utallige forskere og ansatte i miljøforvaltningen for å sammenstille kunnskap om forurensningssituasjonen over hele kloden. Det ble satt ambisiøse mål med sikte på å redusere utslippene fra både industri og energiproduksjon basert på kull. For å få ned industriforurensningen i vårt land ble det iverksatt statlige program med lån og tilskudd samtidig som forurensningslovgivningen ga grunnlag for tøffe utslippskrav. Mye ble oppnådd og entusiasmen og forhåpningene var store. I Norge ble industrien nærmest endevendt.

På FNs vannkonferanse i Argentina i 1977, med nærmere to tusen deltakere, ble det formulert ambisiøse mål som skulle nås innen 1990. Blant annet ble det vedtatt en henstilling til FNs generalforsamling om å gjøre tiåret 1980-1990 til et internasjonalt tiår for vann med sikte på å sikre rent drikkevann og tilfredsstillende sanitære forhold til alle mennesker innen 1990. Store økonomiske ressurser ble stilt til disposisjon både i enkeltland i de industrialiserte deler av verden og av verdenssamfunnet via FN-systemet overfor utviklingslandene for å nå målene.