Verdenspoliti for rike land?

NATOs 50-årsjubileum ble feiret med et toppmøte i Washington april 1999 med et toppmøte der regjeringssjefene vedtok et nytt «strategidokument». Mange av oss gikk ut fra at det ikke kunne være tale om vesentlige endringer siden det ikke hadde vært diskusjon om saken i storting og styringsverk. Så får allmennheten en liten bok i hendene som gjelder et «fornyet» NATO, et nytt «konsept» forteller om en helt ny slags allianse.

Den vesle boka, NATOs nye strategikonsept, er skrevet av professor i litteraturvitenskap i Bergen Arild Linneberg. Boka inneholder en innledning av Linneberg selv, og så en samvittighetsfull oversettelse til norsk fra et dunkelt engelsk, dertil et tankevekkende etterord av Gunnar Garbo. Ved å oversette et dunkelt engelsk til et annet språk, i dette tilfelle til norsk, trer innholdet klarere frem. Slik kan leseren våkne til at noe viktig nytt og skremmende er på gang.

Professor Arild Linnebergs bok har foreligget i mange måneder uten å være kommentert av noen offisiell myndighet; så en må gå ut fra at boka gir en korrekt oversettelse av vedtaket i Washington. Det gjør et sterkt inntrykk at det gjelder alle NATO-lands forsvarspolitikk, med vidtrekkende konsekvenser, nasjonalt og globalt, og at det gjelder vedtak i en sak som ikke er drøftet av de ulike NATO-lands folkevalgte, vedtak gjort mens den omstridte bombing over Balkan pågikk for fullt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Vedtaket gir NATO en ny rolle: Ut fra det nye «konsept» kan NATO nå gå til angrep på stater utenfor alliansen uten at noe land i alliansen er militært truet. Det heter: Det nye NATO vil ta økt ansvar for fred, demokrati og velstand og gripe inn militært når det selv finner det nødvendig, innenfor som utenfor eget område. Sikkerhet skal, heter det, sees i en global sammenheng; NATO skal lede operasjoner «der det trenges» ut fra «en bred forståelse av sikkerhet». Ved etniske, religiøse og politiske problemer og ved avbrytelse i flyt av livsviktige ressurser skal NATO kunne sette i gang militæroperasjoner hvor som helst i verden. «Forpliktelsen er dyp,» heter det i konseptet, «slik alliansen allerede har vist ved sin innsats for å få slutt på de enorme menneskelige lidelsene som konfliktene på Balkan har forårsaket.»

Det nye NATO-konsept sier på den ene siden at NATO «vil nedrustning»; på den andre siden lover NATO opprustning, «om nødvendig». NATO vil, heter det, kjernefysisk nedrustning, men samtidig, siden kjernefysiske våpen hos de andre er en så viktig faktor, må det nye NATO kunne «gripe inn med atomvåpen, også utenfor eget område».

Paragraf 62 handler om NATOs kjernefysiske slagkraft, som vil spille «en avgjørende rolle» ved å sørge for usikkerhet i enhver «aggressors bevissthet». Paragraf 62 åpner for at NATO i en gitt situasjon «om nødvendig» kan starte en kjernefysisk krig.

På en lang rekke områder tar NATO på seg oppgaven «å gripe inn om nødvendig». Det som ikke belyses av det nye NATOs konsept, er hva som vil skje om land utenfor NATO bygger opp tilsvarende allianser. Blir det nye NATO et nytt slags «nasjonenes forbund»? Uhyggelige spørsmål melder seg. Skapes et nytt slags FN for «utviklede» land? Skal det gamle FN bli de fattige lands pakt mot de rike? Vil vi mer enn før deles opp i «oss» og «de andre», med økende motsetninger og fiendskap i verden? Det er et livsfarlig budskap i atomalderen.

Ifølge det nye konsept skal våre NATO-land forsvares med våpenmakt ved at vi tar oss rett til å ordne opp utenfor egne grenser. Vi tar «om nødvendig atomvåpen i bruk»! Har det nye NATO gitt seg selv mandat til å slippe helvete løs på jorden for å forsvare deler av den?

Så rystes vi til margen når vi får vite at NATOs armada i Serbia brukte radioaktive våpen, såkalte UU-våpen, deler laget av «utarmet uran», dvs. brukt råstoff fra atomkraftverk i Europa. Våpnene ble tatt i bruk for å ødelegge panservogner. Med «utarmet uran» spredte radioaktive stoffer seg som uranstøv med vær og vind i naturen, 300 tonn radioaktivt materiale, i løpet av Serbia-krigen. Tidligere ble slike våpen brukt av USA under bombingen av Irak. 80000 amerikanske soldater ble under Golfkrigen rammet av uranstøv og annen kjernefysisk stråling. Lymfekreft og leukemi ble mer enn firedoblet blant soldatene. Hva som er skjedd med Iraks befolkning, er det ingen som har oversikt over. En trussel inn i en uoverskuelig fremtid er at radioaktivt støv forblir i jorden og forgifter natur og nye generasjoner.

USA var en sentral pådriver i krigen mot Serbia. Flere andre NATO-land var tilbakeholdende. Frankrike krevde flere ganger godkjenning fra FNs sikkerhetsråd, men USA avviste det, med den begrunnelse at NATO skulle «være i stand til å handle på egen hånd». I NATO-land som Italia og Hellas var henholdsvis 75 og 97 prosent av befolkningen mot krigen. Også i øvrige NATO-land, USA inkludert, var det stor motstand. Vi kan trygt si at NATOs krig i Serbia ikke ble godtatt av verdenssamfunnet og at NATO handlet mot verdenssamfunnets vilje. Verdens rikeste stater aksjonerte over hodet på FN og flertallet av verdens stater.

Det er mange grunner til å protestere mot Det nye NATO:

1.Det nye NATO åpner for noe totalt nytt for den enkelte vernepliktige soldat, også i vårt eget land. Soldatens oppgave er, slik konseptet kan oppfattes, ikke lenger militært å forsvare sitt fedreland, men å forsvare NATO-landenes kollektive interesser. Soldaten skal være rede til å delta militært i fjerne deler av verden.

2Det nye NATO åpner for en ny basepolitikk i det enkelte NATO-land. Vil det nye NATO, for å være effektiv som verdenspoliti, i en gitt situasjon også kunne kreve den norske oljen?

3Det er skapt stor uklarhet om den rolle nasjonalforsvaret skal ha i det nye NATO. Det nye konseptet setter det tradisjonelle nasjonalforsvar inn i en helt ny sammenheng.

4Det nye NATO åpner (i '62) også for i en gitt situasjon å kunne ta i bruk atomvåpen mot de/det land NATO-landene kommer i motsetning til, og åpner for at den vernepliktige soldat skal være rede til å delta i en «nødvendig» atomkrig.

Som velgere i et demokrati må vi kreve at saken blir tatt opp til åpen drøfting i NATO-landenes nasjonalforsamlinger. Vi protesterer mot opprettelsen av det nye NATO. Vi tar sterkt avstand fra den udemokratiske fremgangsmåte som er brukt i forbindelse med vedtaket om det nye NATO. Vi opplever sterkt at allmennheten er forholdt informasjon under behandlingen av en sak som har uoverskuelige følger inn i fremtiden. Vi vet ikke om noen enkelt sak av tilsvarende dimensjoner som er behandlet så tildekket for allmennheten. Store grupper av borgere i de ulike NATO-land kjenner seg ført bak lyset i en slik grad at det må virke ødeleggende på forholdet mellom allmennheten og det politiske system. Jeg viser her til tilsvarende reaksjoner i Holland og Danmark (se Politiken 27.08.00).