TRANGE BANER: Denne animerte framstillingen av romobjekter i bane rundt jorda ble laget av European Space Agency (ESA) i 2009. 12. februar det året krasjet en privat amerikansk Iridium 33-satelitt med en russisk Kosmos 2251 militærsatelitt. Foto:  AFP PHOTO / ESA 
TRANGE BANER: Denne animerte framstillingen av romobjekter i bane rundt jorda ble laget av European Space Agency (ESA) i 2009. 12. februar det året krasjet en privat amerikansk Iridium 33-satelitt med en russisk Kosmos 2251 militærsatelitt. Foto:  AFP PHOTO / ESA Vis mer

Verdensrommet er fullt av søppel

Det er ikke bare på Jorda vi søpler det til. 160 km over bakken og oppover begynner det å bli urovekkende fullt av skrot.

Meninger

Det vi kaller romsøppel er ikke-fungerende, menneskeskapte objekter som befinner seg i rommet, som for eksempel døde satellitter. Da vi først begynte å skyte opp satellitter var det ikke så farlig om vi la igjen litt skrot – det var jo så god plass der oppe.

Spaltist

Maria Hammerstrøm

er astrofysiker, grafisk designer og vitenskapsformidler

Siste publiserte innlegg

Den første satellitten, russiske Sputnik 1, ble skutt opp i 1957. Over 5200 oppskytninger senere – som tilsammen har bragt med seg rundt 7500 satellitter – begynner situasjonen å bli problematisk. For vi skyter opp satellitter oftere enn vi tar dem ned. Mye oftere.

Hvor ille er det?

Vi er blitt helt avhengige av satellitter. De hjelper oss med kommunikasjon, navigering, meteorologi, jordobservasjoner, solobservasjoner, og observering av verdensrommet utenfor. Rundt 4300 av de opprinnelige 7500 satellittene er fortsatt i rommet, hvor rundt 1200 av dem fortsatt fungerer. Men på grunn av rundt 300 oppløsninger, kollisjoner og eksplosjoner, er det anslått å være over 170 millioner biter med søppel der oppe. I tillegg til hele og oppstykkede satellitter, finner vi rester av bæreraketter og drivstoff.

Mesteparten av de 170 millioner søppelbitene er mindre enn 1 cm store. Dette høres jo ikke så farlig ut, men de utgjør en reell trussel for satellitter og Den internasjonale romstasjonen på grunn av hastigheten de beveger seg i, som kan være opptil 56 000 km/t. En søppelbit på 1 cm som beveger seg i en slik hastighet har like mye energi som en eksploderende håndgranat. Dette er kraftig nok til å sette et romskip ut av spill og muligens trenge gjennom skjoldet til Den internasjonale romstasjonen. Dersom en satellitt kolliderer med en bit romsøppel som er 10 cm stort, kan det ødelegge satellitten fullstendig. Selv biter på 1 mm kan bidra til å ødelegge delsystemer ombord på en satellitt.

Den internasjonale romstasjonen manøvrere unna romsøppel rundt én gang i året. En kollisjon ville vært så alvorlig at de gjør en manøver dersom det er så lite som 1/10 000 sjanse for at en bekymringsverdig kollisjon kan inntreffe. Flere av romstasjonens vinduer er blitt byttet ut fordi det er blitt truffet av bittesmå malingsfragmenter (!) fra andre romskip. (Noen husker kanskje at romsøppel spilte en aktiv rolle med å sette scenen i filmen Gravity.)

Ikke nok med at romsøppelet kan ødelegge ting der oppe i rommet og være en trussel for bemannede romferder – i blant kan det treffe bakken også. Hver uke treffer objekter som er større én meter atmosfæren ukontrollert – vi har ingen måte å styre de på for å påvirke hvor de lander hen. Som regel brenner de opp i atmosfæren, men det er mange tilfeller hvor ting har endt opp på bakken. Dersom vi kan kontroller hjemreisen til disse objektene, kan vi siktet de inn på ubebodde havområder. Heldigvis har det gått bra så langt. Men jo mer søppel som er der oppe, desto større er sjansen for ukontrollert søppel kan treffe bakken, og at dette en dag vil skje i et tettbefolkede strøk.

ROMSTASJONEN: 28. juni 2011 måtte de seks ansatte ved Den internasjonale romstasjonen sette ut to romferjer og gjøre seg klare til å flykte da det ble klart at romsøppel var på vei i romstasjonens retning i stor hastighet. Romsøppelet passerte romstasjonen med en avstand på 250 meter, uten å gjøre skade.  Foto: AFP PHOTO/NASA
ROMSTASJONEN: 28. juni 2011 måtte de seks ansatte ved Den internasjonale romstasjonen sette ut to romferjer og gjøre seg klare til å flykte da det ble klart at romsøppel var på vei i romstasjonens retning i stor hastighet. Romsøppelet passerte romstasjonen med en avstand på 250 meter, uten å gjøre skade.  Foto: AFP PHOTO/NASA Vis mer

Heldigvis er det folk som holder øye med mye av rotet som fyker rundt der oppe. Dette gjøres ved hjelp av radarer og optiske teleskoper. I følge NASA blir over 500 000 objekter sporet i sine baner rundt Jorda av ulike aktører, som er imponerende, men det er også ufattelige mange små biter vi ikke har oversikt over.

Så hva gjør vi?

Hvis vi ikke gjør noe med alt romsøppelet som er i verdensrommet allerede, samtidig som vi forsetter med å skyte opp nye satellitter som før, kan vi ende opp med et scenario hvor tettheten av romsøppel blir så høy i bestemte baner at kollisjoner vil ha stor sannsynlighet for å inntreffe. Dette vil kunne resultere i kjedereaksjoner hvor hver kollisjon mellom romsøppel genererer flere biter med romsøppel, som øker risikoen for flere kollisjoner, som gir flere biter med romsøppel, osv. Med tiden kan visse baner bli umulig for oss å bruke, og da gjerne de banene som er mest ettertraktet i dag.

Satellitter har begrenset levetid. Dersom de slukker mens de er i bane, vil de fortsette å fyke rundt der oppe. Luftmotstanden vil riktignok sakte, men sikkert dra satellittene som befinner seg i lavere baner ned mot atmosfæren hvor de kan brenne opp. Men dette kan ta mange tiår. Den eldste satellitten som er der oppe, amerikanske Vanguard 1 fra 1958, antas å trenge 240 år på å komme seg ned på egenhånd. Satellitter som befinner seg lenger ut blir nesten ikke påvirket av luftmotstand i det hele tatt og kan suse rundt til evig tid.

ROMSØPPEL: Den australske bonden James Stirton opplevde at denne forvrengte metallklumpen falt ned over gården hans i Queensland i 2008. Foto: REUTERS/James Stirton/Handout
ROMSØPPEL: Den australske bonden James Stirton opplevde at denne forvrengte metallklumpen falt ned over gården hans i Queensland i 2008. Foto: REUTERS/James Stirton/Handout Vis mer

Den mest brukte måten å kvitte seg med gamle satellitter i dag, er å hjelpe dem nedover i atmosfæren mot slutten av sin levetid, slik at de kan dras ned i atmosfæren av luftmotstanden og brenne opp der. Dersom det er lite drivstoff igjen, er et billigere alternativ å sende dem ut til baner dedikert til døde satellitter og annet romsøppel, såkalte kirkegårdsbaner (graveyard orbit på engelsk). Dette er baner som ligger et stykke unna banene hvor operative satellitter suser rundt, men også der begynner det å bli fullt. Et annet tiltak er å bruke opp gjenværende drivstoff og koble fra batterier for å forhindre fremtidige eksplosjoner som vil kunne generere flere romsøppelbiter.

Disse tiltakene kan minske økning av romsøppel, men vil ikke hindre den. Vi må aktiv fjerne minst 10 objekter i året for å oppnå en nokså stabil mengde romsøppel. Det jobbes med å utvikle teknologi for å få til dette. Tanken er da å sende opp et romfartøy som kan hente inn romsøppel, for eksempel med en robotarm som hekter seg på en del av satellitten som skal fanges inn eller et nett som kastes ut. Deretter kan romfartøyet dra med seg søppelfangsten sin ned i atmosfæren, for deretter å brenne opp på en kontrollert måte over ubebodde landeområder. Men å sende noe opp for å hente ting ned, er svært kostbart. Andre forslag inkluderer skyting med lasere, endring av baner med slynger, påsetting av seil for å øke luftmotstanden, og å fange inn småbiter med en slags teip. Mesteparten er fortsatt på konseptstadiet.

Flere av de store romfartnasjonene, som USA, Japan og Den europeiske romfartsorganisasjonen har alle lagd internasjonale retningslinjer for romsøppel for å begrense veksten. Det kreves at nye satellitter som skytes opp må ha en plan for hvordan de skal fjernes når det ikke lenger skal brukes. Objekter i lave jordbaner må fjerne seg selv innen 25 år etter endt livstid, enten ved å sendes ned i atmosfæren eller ut til kirkegårdsbaner. Satellittene som skal sendes ned i atmosfæren bør være laget av materiale som tillater de å brenne fullstendig opp, slik at ingen ting treffer bakken. Satellitter bør også ha håndtak som det går an å gripe fatt i, slik at de lett kan hentes inn dersom dette kan bli aktuelt å gjøre i fremtiden.

Men det er ikke bare å fjerne alt vi syns er søppel der oppe. I følge loven er det fortsatt de som har skutt opp en satellitt som bestemmer over den, enten den fungerer eller ei. Det må derfor være internasjonal enighet og samarbeid om fjerning av romsøppel.

18.–21. april holdes den årlige European Space Debris Conference for syvende gang i Tyskland. Her møtes forskere, ingeniører, jurister og politikere for å diskutere hvordan vi skal jobbe med å løse dette problemet i fremtiden. På konferansen i fjor ble konklusjonen at situasjonen er så ille at vi må gå aktivt til verks for å rydde opp i romsøppelet. Nå får vi se hvor nærme de er en reell løsning.

For de siste tallene om romsøppel, se ESA sin side Space debris by the numbers (oppdatert januar 2017). Du kan utforske romsøppelet interaktivt på websiden stuffin.space, eller se en fin minidokumentar om romsøppel som ESA har lagd som illustrerer problemet på en god måte.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook