Verdi-overklassen

De forsøker å gjøre seg til tilfeldig overmoralske individer, og legger skylda for verdens elendighet på cola-kjøpende vaskedamer

EN NY LEGITIMERING av overklassen brer seg over Norge. På selveste unionsoppløsningsdagen fikk Elisabet Molander fra «forandringsprosjektet» 07-06-05, flankert av Jonas Gahr Støre og Helen Bjørnøy, i en kronikk begrunne en «Avhengighetserklæring» på vegne av «52 organisasjoner». 07\'ingene har tydeligvis gått runden mellom organisasjonene og samlet underskrifter på et tilbud det er umulig å si nei til. Organisasjonene burde svart nei, eller i det minste stilt spørsmål ved virkelighetsoppfatningen til dem som tydeligvis betrakter seg som utpekte til å veilede folket. For ordens skyld, dette de sentrale poengene i erklæringen:1. Vi er avhengige av Moder Jord. 2. Vi er avhengige av fellesskapet. 3. Vi er avhengige av trygghet. 4. Vi er avhengige av anerkjennelse. 5. Vi er avhengige av beskyttelse. 6. Vi er avhengige av ytring. 7. Vi er avhengige av tid.De færreste kan si seg uenig i dette. Det er som å si at vi trenger mat og luft og at barn bør ha foreldre. Hva er årsaken til at en haug med gode samfunnsborgere går sammen om å gjøre slike selvfølgeligheter til det viktigste å fortelle menneskene i dag? Erklæringen markerer slutten på Molanders prosjekt 07-06-05, som beskriver sitt mål slik: «07-06-05 har i seks år arbeidet for nødvendig forandring - både nasjonalt, lokalt og individuelt - av vårt forbruk.»

PROSJEKTET BAK erklæringen vil altså endre «vår» forbrukspraksis. Hvem er så «vi» som skal endre oss? Svaret er nok at det er «de andre» som skal endre seg. 07-06-05 er et prosjekt som gir privilegerte mennesker en mulighet til å vise seg fram og demonstrere sin kompetanse om hvordan livet bør leves og hva som er det gode liv. Men folket har ikke sluttet seg til prosjektet, som skulle bli «den største folkelige bevegelsen etter krigen». Folk kjenner lusa på gangen. For å få et skinn av folkelighet trekker 07- andre organisasjoner inn, og det er visstnok 7 millioner nordmenn som står bak?! Det som er verre er at 07- framstår helt uten forståelse for det de angriper. Når prosjektet beskriver en motsetning mellom forbruk og ekte verdier, som å bry seg om hverandre og ha god tid, misforstår de både hva det er å bry seg om hverandre, hva det er å ha tid og hva det er å forbruke. Et skille mellom frihet og forbruk, slik 07-06-05 fremstiller det, er egentlig et skille mellom dem som kan forbruke riktig og stakkarene som må ledes til den rette sti.

NORSK MONITORS statistiske sammenfall mellom mindre lykkefølelse og økt forbruk, begrunner nok en gang at folket må opplyses om at de forbruker mot sitt eget beste. I samme periode har boksalget økt, og staten gir mer til humanitære organisasjoner. Er det derfor folk er så forferdelig ulykkelige? Statistisk sammenfall er ikke årsakssammenhenger.Det er underlig at Thomas Hylland Eriksen var med på å sparke i gang en organisasjon som har en forståelse av forbruk som strider mot sentral antropologisk innsikt fra for eksempel Mary Douglas, Daniel Miller og Runar Døving. De demonstrerer at forbruk bidrar til utvikling av meningsfylte relasjoner til andre mennesker og er tett knyttet til andre samfunnsforhold. Men kjernestøttegruppen for 07-06-05 er akademikere som går på søndagstur med familien rund Sognsvann i Oslo og gremmer seg over vanlige folk som samler familien rundt Wide Screen TV\'en for å se på Idol. Det er derfor symptomatisk at det er en arkitekt som trekkes fram som godt eksempel på prosjektets hjemmesider. Han ga bort «absolutt alt - bortsett fra kona og en taklampe». «Slik fant han mer ro i livet sitt». Greit å si for dem som har mye og veit det kommer mer.

DET ER STRUKTURER som ligger bak forbrukspraksis. Og med sin tydelige plass i strukturene forsøker 07-eliten å gjøre seg til tilfeldige bevisste overmoralske individer, og legger skylda for verdens elendighet på cola-kjøpende vaskedamer. Det som er verre, er at organisasjonen også finansieres av staten. 5,7 millioner kroner er brukt på oppdragelseskampanjer, og i tillegg har 07-eliten fått lønn av Miljøverndepartementet for å produsere mentalt søppel, og for å realisere seg sjøl gjennom meningsfylt arbeid. I uavhengighetens navn er det greit at staten finansierer slikt som ikke alle liker, men her er det snakk om statlig omfavnelsen. Statsminister Bondevik hyllet prosjektet da han mottok selvfølgelighetserklæringen, og hele 07-opplegget er en hårreisende sammensausing av departement og prosjekt. Kjernen i organisasjonen er KrFs elitekrets, jazzet opp av reklamefolk med sjelekvaler i en allianse med akademikere fra Oslo-enklaver som Sogn og Nordberg. De siste irriterer seg over forbruket til folk i den for dem fremmede Groruddalen, og forferdes over sosial segregering i for dem velkjente Sør-Afrika.

07-06-05 er et prosjekt som baserer seg på at folk er lettlurte offer for forbrukspress og at mennesker fra privilegerte klasser er de beste til å veilede folket. Når 07- eliten forteller: «kanskje er mange av oss blitt for rike på ting og for fattige på tid», sier de at mennesker i Norge som setter pris på pyntegjenstander, Subaruer, Taco Dinner og Samsung-telefoner er blitt mer hjernedøde og ulykkelige på veien til velstand. Budskapet om felles solidaritet, om at de fattige skal huskes og at alt ikke kan kjøpes for penger, er alvorlig, men samtidig selvfølgelig for alle som leser erklæringen. Men verken det røde korset eller kristenkorset bør brukes til svulstige gode formål som legitimerer overklassens avsmak for lavere klassers forbruk. For det bringer oss ikke nærmere målet. Verdens urettferdighet, miljøproblemer og folks lykkefølelse og tidsopplevelse er strukturelle problemer som krever politisk handling, ikke moralsk vekkelse. Framfor å vekke folket, demonstrerer 07-06-05 og Avhengighetserklæringen hvordan eliten kan undergrave respekten for statens rolle i samfunnet. Dermed gis det fri bane til populistiske bevegelser som har helt rett når de beskriver en elite som rotter seg sammen for hverandre og er fullstendig blind for de vanlige menneskene de påstår å eksistere for.

DERSOM DISSE menneskene føler presset for å gjøre noe for fellesskapet, er mitt forslag følgende: Meld dere av statens lønningslister og subsidieordninger, bygg boliger for folk flest i de sentrale villahagene deres. Videre kan dere forhindre sosial dumping gjennom å ta polakkens jobb som hushjelper hos deres nye naboer. Med litt ydmykhet i troen på egen kompetanse om andres måte å leve på, ønskes dere tilbake som likeverdige medlemmer av velferdsstaten.