Verdi satte aldri sin fot i teatret hjembyen bygget for ham

Tidenes største operakomponist feires i hele verden - bortsett fra i Oslo.

Teatro Verdi i Busseto ble bygget til ære for byens store sønn. Men han satte aldri sine bein der. Foto: Jon Rognlien
Teatro Verdi i Busseto ble bygget til ære for byens store sønn. Men han satte aldri sine bein der. Foto: Jon RognlienVis mer

OPERA: Et stykke utenfor Parma i Nord-Italia, i nærheten av den store, tunge, dovne elva Po, ligger den lille byen Busseto. På vei over det flate, tåkete slettelandet ut dit, passerer man landsbyen Roncole, der Giuseppe Verdi ble født 10. oktober 1813.

Faren var bonde og drev vertshus, sønnen ble verdensberømt komponist og hele Italias yndlingskjendis — et symbol for den nasjonale gjenoppstandelsen. Men forholdet til hjemtraktene skulle bli nesten parodisk anspent.

Det kulminerte da Busseto bygget et teater til ære for sin store sønn, «Teatro Verdi». Han satte aldri sine ben der.

Kampen om premierene
I Verdis levetid, som omfattet det meste av 1800-tallet, gjennomgikk Italia dype endringer. De utenlandske dominansene ble nedkjempet av Garibaldi og hans opprørere, og i 1870 var hele landet samlet under én konge.

Kulturen blomstret opp, det ble fornyelse i litteratur og billedkunst, men særlig i den italienske kunstformen framfor noen — musikkteatret, operaen — var entusiasmen stor.

Alle de større byene hadde betydelige operahus, og de tevlet om å få premierer lagt til sin by. Mye jobb å få, for den som kunne.

Det flinke barnet
Som barn lekte lille Giuseppe på orgelet i kirken i Roncole, og sognepresten skjønte at han var et sjeldent talent. Han ble derfor sendt inn til Busseto, der han ble tatt hånd om av Antonio Barezzi, byens kulturelle kraftkar. Etterhvert ble unge Giuseppe musikklærer for Barezzis datter Margherita, som skulle bli hans første kone. De fikk to barn sammen, men på mindre enn to år døde begge barna og like etter døde også Margherita.

Barna døde mens han jobbet med sin første opera, kona mens han holdt på med nummer to.

Det første verket — «Oberto» — fikk en viss suksess ved premieren på La Scala i Milano. Han ble derfor tilbudt en kontrakt på tre operaer til. Den neste operaen skulle være et komisk verk — «Un giorno di regno» — men oppsetningen ble en fadese, og Verdi sank inn i depresjon.

Det kan ikke ha vært lett å skrive komisk opera når barna nettopp var borte og Margherita fikk hjernehinnebetennelse. Så han ville gi opp.

Fly, min tanke!
Men impresarioen på La Scala overtalte ham til å kikke på en ny libretto med bibelsk motiv. Legenden forteller at Verdi bare la den til side, orket ikke tenke på musikk. Så en dag falt heftet på gulvet og åpnet seg på teksten til «Va pensiero» — korstykket som skulle bli en av hans største suksesser.

«Fly, min tanke, på gylne vinger», synger jødene i sitt fangenskap i Babylon.

Operaen «Nabucco» — Nebukadnesar — fikk premiere på La Scala 9. mars 1842, og fikk hele 64 repriser bare i løpet av sitt første år. Og publikum jublet — ikke bare fordi melodien er så fengende og teksten så hjerteskjærende melankolsk, men også fordi det var lett å tolke den som en allegori over de politiske forholdene i Italia, der folket strevet med å bryte sine lenker. I Milano og Parma var det de østerrikske Habsburgerne som styrte.  

Fengselsårene
«Nabucco» innledet en høyproduktiv periode for Verdi, der han leverte omlag én opera i året i 16 år. Selv kalte han denne perioden for «gli anni di galera» — fengselsårene. Etterspørselen var stor, og han leverte urpremierer til Firenze, Venezia, Trieste, Parma, Roma og Napoli; senere også til Paris, London, og St. Petersburg.

Det tok tid å frigjøre seg fra innflytelsen fra de store italienske operakomponistene fra begynnelsen av 1800-tallet, Gioachino Rossini, Vincenzo Bellini og Gaetano Donizetti.

Men da Verdi kom med «Macbeth» i 1847, gikk han sine egen veier. Dette var hans første forsøk på å skrive en opera uten en kjærlighetshistorie, noe som til da hadde vært en ubrytelig konvensjon i musikkteatret.

Nå fulgte det en rekke betydelige verker. «Rigoletto» hadde premiere i Venezia i 1851. Den bygget på et teaterstykke av Victor Hugo, med en hoffnarr som hovedperson, og her blir Verdis originale ideer om musikkdrama som en blanding av det komiske og det tragiske, med fengende arier («La donna è mobile») og sprudlende orkestermusikk, og med hint til dagsaktuelle sosiale og kulturelle forhold, videreutviklet.

Neste opera var «Il trovatore», i 1853, og deretter kom «La traviata», også den i 1853. Teksten er en omarbeidelse av Alexandre Dumas' teaterstykke Kameliadamen.

Denne nå 160 år gamle operaen er den suverent oftest spilte i verden, ifølge Operabase.

Egypterne ga seg ikke
Mange tror at Verdis største opera «Aida» var et bestillingsverk for åpningen av Suezkanalen i 1869. Men slik var det ikke. Egypterne hadde ønsket at Verdi skrev en ode til åpningen av operahuset i Kairo, men han avslo.

Slike små bestillingsverk var ikke noe for ham, sa han.

Så de åpnet med en oppsetning av hans nesten 20 år gamle «Rigoletto». Egypterne ga seg imidlertid ikke, og prøvde igjen å få Verdi til å skrive noe nytt. Han avslo nok en gang, men da de truet med heller å hyre Charles Gounod, eller enda verre, Richard Wagner, gikk han med på å signere kontrakten for «Aida».    

Verdi-teatret
Etterhvert som Verdi oppnådde berømmelse og rikdom, ville de toneangivende kreftene i Busseto gjøre ære på sin store sønn. Hvorfor ikke bygge et musikkteater i den gamle fyrsteborgen og kalle det Teatro Verdi? Så kunne verden få se hvor dette geniet faktisk kom fra! Denne ideen ville nok den feterte komponisten la seg begeistre over, og sikkert bidra med friske midler.

Såpass skyldte han da sin hjemby.

Giuseppe Verdi ble en gammel mann. Han var 87 da han døde, og hadde insistert på at begravelsen skulle skje i stillhet - uten prekener, uten musikk. Mer enn 100 000 fulgte hans båre gjennom Milanos gater - i taushet. (AP Photo)
Giuseppe Verdi ble en gammel mann. Han var 87 da han døde, og hadde insistert på at begravelsen skulle skje i stillhet - uten prekener, uten musikk. Mer enn 100 000 fulgte hans båre gjennom Milanos gater - i taushet. (AP Photo) Vis mer

Men Verdi syntes dette var en dårlig idé. Ikke bare var det altfor liten plass i borgen til å bygge et teater som kunne romme dekorasjoner, orkester og publikum, men byens trangsynte borgerskap var jo altfor lite til å kunne stable på beina et publikum.

Dessuten hadde da byen mer enn nok av andre viktige oppgaver å ta seg av! Bygge skoler og sykehus, for eksempel.

Slikt brukte Verdi gjerne penger på. Bonde var han, hele sitt liv.  

Fondet for umbemidlede
Men Teatro Verdi skulle bygges. Arbeidene gikk tregt. Først etter tolv år var det klart for første forestilling. For å bli ferdige forsynte kommunen seg av et fond komponisten hadde skjenket til ubemidlede ofre for en storflom som hadde herjet Po-sletta.

Verdi skal ha blitt rasende da han fikk vite det. Og han kom ikke til premieren, der hans egne operaer «Rigoletto» og «Maskeballet» ble oppført.

Byens lille borgerskap hadde pyntet seg til å ta imot den store bussetaneren. Til ære for Verdi — det italienske ordet for fargen grønn er «verde» — hadde alle damene på seg grønne kjoler, mens herrene hadde grønne blomster i knapphullet og grønne sløyfer og slips. Til liten nytte. 

Verdi satte aldri sine bein i Teatro Verdi. Og ikke ble teatret særlig mye brukt heller. Når det skal spilles opera med stort orkester der, må de 96 stolene i parkett — altså på gulvplanet — skrus løs og fjernes. Orkesteret trenger hele plassen, og dermed kan publikum bare sitte i losjene og på galleriet — til sammen 160 plasser.

Kanskje litt i minste laget til å feire denne operagiganten, men det lar seg gjøre.

Til 100 års-jubileet for 100 år siden dirigerte Arturo Toscanini «Falstaff» der, og i år vises denne igjen i det knøttlille teatret, til ære for byens kjempestore sønn. De få billettene ble raskt nok utsolgt.