FOR PRESIDENTEN: Tyrkere demonstrerer for president Recep Tayyip Erdogan i Rotterdam i Nederland. Foto: REUTERS / ScanpixNTB
FOR PRESIDENTEN: Tyrkere demonstrerer for president Recep Tayyip Erdogan i Rotterdam i Nederland. Foto: REUTERS / ScanpixNTBVis mer

Verdien av å pisse på Vesten

Den tyrkiske presidenten Recep Tayyip Erdogan har fått seg den beste allierte han kunne få; Vesten som fiendebilde, skriver Morten Strand.

Kommentar

Det har brutt ut diplomatisk krig mellom Tyrkia og EU. Nederland har nektet den tyrkiske utenriksministeren Mevlut Cavusoglus fly å lande, og familieminister Beytul Kaya ble fraktet tilbake til Tyskland av nederlandsk politi, etter at hun i forrige uke fløy til Tyskland, og tok seg lovlig over til Nederland. I Nederland vil man hindre tyrkiske regjeringsmedlemmer å holde møter med tyrkere i Nederland foran valget idag. Det kan mobilisere velgere for ytre høyre og Geert Wilders. Men i Tyrkia har president Erdogan en helt annen agenda, nemlig å mobilisere sine velgere til å stemme for grunnlovsendringene i folkeavstemningen i april.

For gode råd er dyre i Tyrkia. 16. april er det folkeavstemning om å gjøre landet til en presidentstyrt republikk. Det vil gi president Erdogan nærmest diktatoriske fullmakter. Folkeavstemningen er viktig, for inntil nå har Erdogan opptrådt som diktator uten å ha støtte for det i grunnloven. Den nye grunnloven vil blant annet fjerne statsministerembetet, og frata parlamentets rett til å undersøke hvordan regjeringen styrer landet. Slagordet er; all makt til presidenten. I dette tilfellet Erdogan.

Derfor er folkeavstemningen omstridt, det er på ny en skjebnetid for landet. Problemet er at denne - 16. april - kan bli den siste skjebnetid på lenge. For etter denne datoen kan Erdogan allerede ha skaffet seg sine praktisk talt diktatoriske fullmakter, og rett til å kjøre over all opposisjon, også om den skulle ha flertall i parlamentet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er i denne situasjonen Nederland, EU og Vesten kommer flyvende på ei fjøl, for ikke å si et teppe, og skaper en situasjon som gjør at Erdogan kan mobilisere skamløst, med å anklage EU for brudd på menneskerettighetene, og anklage Tysklands forbundskansler Angela Merkel for å gi asyl til terriorister. I tillegg strør han om seg med feite karakteristikker som at Tyskland har innført en «nazi-praksis» ved å bruke blant annet brannforskrifter til å forby møter med tyrkiske regjeringsmedlemmer i Tyskland.

I ei tid med «falske nyheter» - med og uten anførselstegn - må vi si at alt dette er sant. Nederland har nektet tyrkiske regjeringsmedlemmer tilgang til landet, og Tyskland har ifølge Der Spiegel avlyst møter med tyrkere i Tyskland for tyrkiske regjeringsmedlemmer, med å henvise til brannsikkerhet og mangel på parkeringsplasser i området. Og det er fristende - også i gudsfornektende Dagbladet - å be vårherre - uansett hvilken konfesjon han måtte ha - om å gi de nederlandske og tyske beslutningstakerne litt bedre vett. Bare så det også er sagt.

Men selv om det er et poeng, så er likevel ikke hovedpoenget her. Hovedpoenget er at enda en gang så viser det seg at det er det såå lett å bruke Europa og Vesten som pissoir, og lette seg for egen frustrasjon og utilstrekkelighet. Erdogan fyrer nå opp sitt propagandaapparat, og talsmann Ibrahim Kalin sier: «Skam over den nederlandske regjeringa som gjør knefall for anti-islamisme, rasisme og fascisme». Han legger til at Europa nå reetablerer nasjonalsosialismen. Og den regjeringsvennlige avisa Yeni Akit advarer om borgerkrigsliknende tilstander i Europa: «Nederland har 48 000 soldater. Men det er 400 000 tyrkere som bor i Nederland».

For angrep er det beste forsvar. Det vet Erdogan godt. Han har alltid gått til angrep når han har blitt angrepet. Men folkeavstemningen om ny grunnlov er så dramatisk at meningsmålinger viser at han nå også kan tape. Fra en klar ledelse, er den i februar skrumpet inn til omtrent null. For mange tyrkene så holder kanskje ikke lenger historien Erdogan alltid har vunnet valg på, historien om fattiggutten - folkets mann - som ser tyrkernes liv, og som derfor er mannen de kan stole på.'

Derfor er den diplomatiske krigen med EU det beste Erdogan kunne håpe på. Han har skapt et politisk trykk, som han med utsøkt glede letter, med å rette det mot EU. Dette er i ferd med å bli et velkjent politisk trekk i ei tid der politikk formes i nasjonalismens og fobiens tåke. Russlands president Vladimir Putin har brukt dette trekket med hell i sin konflikt med Vesten i konflikten om Ukraina. Kinas president Xi Jinping bruker den i landets konflikt med resten av verden om kontrollen i Sør-Kina havet.

Det minner oss om at våre såkalte «vestlige verdier» verken er uangripelige, eller egentlig universelle, selv om vi liker å tro det. For det er også en annen verden der ute, som ser verdien av å pisse på Vesten.