LIKESTILTE MED GUMPENE: «Selv om alle i J. K. Rowlings univers kan bli født med magiske ferdigheter, er det et sterkt skille mellom trollmenn og "gumper". De onde trollmennene forakter gumpene, mens de gode har skjønt at alle må betraktes som likestilte», skriver artikkelforfatter Meisingset. Foto: Warner Bros
LIKESTILTE MED GUMPENE: «Selv om alle i J. K. Rowlings univers kan bli født med magiske ferdigheter, er det et sterkt skille mellom trollmenn og "gumper". De onde trollmennene forakter gumpene, mens de gode har skjønt at alle må betraktes som likestilte», skriver artikkelforfatter Meisingset. Foto: Warner BrosVis mer

Verdien av eliten

Mens jeg skrev «Kulturbløffen» skjønte jeg plutselig hvorfor det er så verdifullt at Den Norske Opera & Ballet kan sløse med penger og skjønnhet.

Debattinnlegg

«Å, nei, vær så snill», tenkte jeg da sceneteppet gikk opp til Knut Vaage og Torgeir Rebolledo Pedersens nye opera Khairos i vår.

Det er ikke realt å konkludere så raskt. Man bør spare dommen til ettertanken, særlig når den er kritisk. Men i møte med Khairos var det umulig. På scenen var det klippet hull i en Clas Ohlson-pappeske for å etterlikne et hus i miniatyr. Finnes det en mer utbrukt metafor? Vi bor i ferdighus, handler møbler på IKEA og er ofre for systemet. Ja da. Ja vel.

Vaage og Rebolledo Pedersen inviterer til motstand mot den oljedrevne kapitalismen. Men de har valgt feil arena. De glemmer at pengene som finansierer huset og gir publikum råd til billetter, kommer fra Nordsjøen. Tror de at operaen er stedet for å sette folket opp mot eliten?

Khairos er likevel morsom og underholdende, men dermed snus kritikken mot seg selv: Khairos blir ironi over samfunnskritikk. Operaen vekker latter over motstand. Selv ler jeg og klapper i hendene når herlighetene utfolder seg på scenen. Jeg tipper latteren tørker opprørsfliret av Vaage og Rebolledo Pedersen.

Khairos vekket en skremmende tanke i meg. Tidligere har jeg alltid tenkt at den offentlige støtten til DNO&B er dypt problematisk fordi sjangeren står så svakt i vår samtid.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Bare rundt seks prosent av operaforestillingene ved DNO&B i perioden 2008-2011 var ny, norsk opera. Ved de fleste operahus i verden spilles stort sett verk fra operaens kanon. Publikum er heller ikke interessert i ny opera. Khairos spilte på Scene 2 og solgte 1454 billetter. Stefan Herheims regi av Richard Strauss’ Salome (1905), som også gikk i vår, spilte på Hovedscenen og solgte nesten ti tusen. Folket vil ha klassisk opera, ikke moderne opprørsopera.

Hedda Høgåsen-Hallesby, som har skrevet doktorgrad om oppsetninger av Salome, forteller meg i «Kulturbløffen» at: «Det er et sunnhetstegn for samfunnet vårt at vi kan sløse i det vakre. Det beriker livene våre.» Og selvfølgelig har hun rett!

Det irrasjonelle og sløsende ved operaen er i seg selv fantastisk. Vi sløser med det vakre og overdådige. Og er det ikke derfor kanonen er så tiltrekkende? Vi gjentar og gjentar kulturelle verk som signaliserer overdådig skjønnhet. Vi sløser om og om igjen.

At operaen stort sett handler om å gjenta de store suksessene, betyr ikke at sjangeren er død. Å kalle slikt dødt, er som å si at eventyr, vandrehistorier eller myter er døde når de gjenfortelles. Situasjonen er jo den motsatte: De beste fortellingene har evig liv. Khairos døde det øyeblikket den kom på scenen. Salome lever og har vært levende i over 100 år.

Fokuset på det estetiske gjør det også lettere å forstå hvorfor opera bare er for noen. Jo mer man sløser, jo mer eksklusiv blir operaen. I sterk kontrast til politikernes mål om at huset skal være for alle, har ikke bevilgningene noen inkluderende funksjon.

Når direktør Tom Remlov sier at de ønsker et publikum som speiler befolkningen, er det bare et ornament som pynter institusjonen for naive myndigheters øyne. I realiteten går det enorme midler fra felleskassa for at en liten gruppe skal framstå enda mer distingvert.

Motsetningen oppsummerer norsk kulturpolitikk siden krigen: Ideologien har ønsket å inkludere alle i et kulturelt fellesskap. Men forskningen tilsier at det ikke har skjedd. Nye tall jeg har fått fra SSB sammenstiller en gruppe med høy utdanning og inntekt med en med lav utdanning og inntekt. De siste 20 åra har den kulturelle smaken deres ikke nærmet seg hverandre. De kulturelle klasseskillene i Norge er stabile eller blir svakt større.

For den borgerlige kulturen, som opera, ballett, kunstutstillinger, teater, bibliotek og museum, er de ressurssterke nærmere tre ganger så tilbøyelig til å være interessert. Skillene vokser mest for den kulturen som får mest offentlige midler. Det er langt fra urimelig å si at offentlig kulturstøtte bidrar til å gjøre de kulturelle klasseskillene større. DNO&B er kanskje det mest potente symbolet på at vi gir mest til dem med finkulturell smak. Det høres ille ut, men er kanskje ikke så verst. Vi har mer levende miljøer for opera, billedkunst og teater i Norge enn noen gang før.

Det er vanskelig å snakke om at de kulturelle klasseskillene blir større. Politikere vil neppe smile og si at ja, vi gir mest til borgerlig kultur og til de som har mest fra før.

Det betyr ikke at de juger når de sier at kulturen er for alle. Jeg tror de har de beste intensjoner. Men de gjennomskuer ikke egen klasseposisjon. De ser ikke at de med deres verdier selv er en del av eliten, og at de fordeler penger til eliten under påskudd av at det er til alle.

Selv tror jeg det bare finnes én vei ut av uføret. Det høres litt pompøst ut, men vi må ta et oppgjør med den egalitære ideologien.

Det betyr ikke at vi må mene at noe kultur helt grunnleggende er bedre enn annen kultur. Smak er subjektiv og uløselig knyttet til bakgrunn. I stedet må vi flytte forventningen om likhet til et annet nivå: Vi må godta at folk har ulik smak. Vi må godta at vi nyter kultur på forskjellige måter og at vi får gode liv av ulike typer kultur.

At et mer mangfoldig Norge er et rikere Norge, er en banal sannhet. En mer kontroversiell implikasjon er at et samfunn hvor folk har ulike mengder makt, ulike mengder rikdom og ulik kulturell smak, er et bedre samfunn, og at drømmen om å samle hele folket i et kulturelt fellesskap ikke er en utopi, men en dystopi.

Da jeg skrev ««Kulturbløffen»» fikk jeg en annen innsikt, og den kom da jeg leste Harry Potter. Selv om alle i J. K. Rowlings univers kan bli født med magiske ferdigheter, er det et sterkt skille mellom trollmenn og «gomper». De onde trollmennene forakter gompene, mens de gode har skjønt at alle må betraktes som likestilte.

Magien er sterk, men ikke den sterkeste kraften i Harry Potter. Når Harry begraver nissen Noldus, som har reddet livet hans flere ganger, gjør han det uten magi. Når forelskelse og begjær oppstår ved magiske eliksirer, blir den ond. Den sterkeste kraften er den uforfalskede kjærligheten. Kjærligheten gjør at Harry vinner over Voldemort. Og alle, både trollmenn og gomper, har lik tilgang til kjærlighet.

Trollmennene i Harry Potter er ikke flaue over å være elite, og selvfølgelig skal de ha «Galtvort høyere skole for hekseri og trolldom». På samme måte bør kultureliten få et operahus. Det betyr ikke at vi har kompromisset på det egalitære.

Kronikken er basert på Kristian Meisingsets bok ««Kulturbløffen»» som kommer ut i dag.