TRAGEDIE: De tre døde spedbarna ble forsiktig brakt i land øst for Libyas hovedstad Tripoli. Resten av de omkomne etter forliset - trolig rundt hundre mennesker - ble etterlatt til havs. - Sannheten er at ingen bryr seg lenger, ikke egentlig, skriver artikkelforfatter. Foto: Mahmud Turkia / AFP / NTB Scanpix
TRAGEDIE: De tre døde spedbarna ble forsiktig brakt i land øst for Libyas hovedstad Tripoli. Resten av de omkomne etter forliset - trolig rundt hundre mennesker - ble etterlatt til havs. - Sannheten er at ingen bryr seg lenger, ikke egentlig, skriver artikkelforfatter. Foto: Mahmud Turkia / AFP / NTB ScanpixVis mer

Flyktninger:

Verdien av et barn er den samme i Thailand og Libya

Som resten av verden sitter jeg som på nåler og håper at alt går bra for fotballguttene i Thailand. Jeg skulle bare ønske at empatien og engasjementet strakk seg videre til barn med andre nasjonaliteter også.

Meninger

– Et kritisk blikk på samfunnets dobbeltmoralisme

I skrivende stund er 19 dykkere på vei inn i grotten i Thailand for å redde de siste unge guttene og fotballtreneren deres som har vært innesperret i to uker. Flere land bistår i redningsarbeidet, og det er rørende å se hvordan landene jobber sammen for å redde guttene.

Det er åpenbart at landene er enige om at verdien på et barn er ikke mulig å måle, og at det derfor er det riktig at innsatsen i redningsarbeidet strekker seg over landegrensene. Det hadde derimot vært ønskelig om de også kunne samarbeide like godt for å redde livene til barn fra andre land.

For samtidig som de thailandske guttene har sittet innesperret i grotten har også en annen sak opptatt nyhetsbildet, bare ikke i like stor grad. Bildet med 3 døde babyer som druknet langs kysten til Libya sammen med rundt 120 andre mennesker har ikke fått på langt nær så stor plass i media. Dette til tross for at saken handlet om langt flere mennesker.

Hvorfor samles ikke verden rundt dette på samme måte som den gjør rundt saken i Thailand? Har vi blitt så vant til å se dette, at det ikke ryster oss lenger? Eller har grunnen med etnisitet å gjøre? Dette er spørsmål vi bør stille oss selv.

Teksten på artikkelen som ble publisert i Dagbladet den 30. juni lyder ”Bildet som ryster verden”, men dette er en sannhet med modifikasjoner. Sannheten er at ingen bryr seg lenger, ikke egentlig. For mens hele verden holder pusten, og sender bistand til Thailand, så valgte den italienske kystvakten ifølge artikkelen å avslå å bli med i redningsaksjonen da gummibåten med immigrantene havarerte.

Hvorfor får ikke det ikke mer oppmerksomhet at europeiske land ikke hjelper mennesker i nød?

Dessverre er ikke dette en unik hendelse. Frontex – European Border and Cost Guard Agency – har tidligere fått massiv kritikk for både at de unnlater å hjelpe, men at de også bevisst prøver å sabotere for flyktningene. Det Europeiske Parlamentets forskningsrapport Migrants in the Mediterranean: Protecting Human Rights har avslørt at Frontex har gjennomført flere operasjoner hvor målet har vært å hindre immigrantene å nå europeisk jord. Såkalte ”push back” operasjoner, hvor Frontex har presset båter med immigranter tilbake fra nasjonalt til internasjonalt farvann er avdekket gjentatte ganger.

Push back operasjoner er ekstremt farlig da bølgene som oppstår ved at de store båtene presser de billige gummibåtene kan føre til at de velter. Dette er i tillegg ekstremt uetisk, og et brudd på den Europeiske menneskerettskonvensjon som skal sikre retten til liv, ikke bare for egne statsborgere, men for mennesker som oppholder seg på deres territorium.

Man kan i tillegg undre seg om hva slags mennesker som klarer å utføre disse operasjonene, mot båter fulle med barn, spedbarn, gravide, menn og kvinner. Dette er ikke monstre, men statlig ansatte. Flere har antakelig samme arbeidsgiver som heltene som er sendt ned for å bidra i Thailand.

Flyktningstrømmen er for øyeblikket lav, men fortsatt omkommer mange på veien mot et trygt liv. At bare ett barn dør på veien er ett for mye.

Som resten av verden sitter jeg som på nåler og håper at alt går bra for fotballguttene i Thailand. Jeg skulle bare ønske at empatien og engasjementet strakk seg videre til barn med andre nasjonaliteter også.