Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Verdien av fysiske sår

Åtte år etter terroren vet vi ennå ikke hva som vil stå igjen, skriver Martine Aurdal.

HER STO BOMBEBILEN: Regjeringskvartalet kan selvsagt ikke stå igjen som en ruin, men må bygges om til å bli sikrere og mer funksjonelt enn før. Det er åpenbare sikkerhetsutfordringer knyttet til å bevare 22. juli-senteret i Høyblokka. De må løses.
HER STO BOMBEBILEN: Regjeringskvartalet kan selvsagt ikke stå igjen som en ruin, men må bygges om til å bli sikrere og mer funksjonelt enn før. Det er åpenbare sikkerhetsutfordringer knyttet til å bevare 22. juli-senteret i Høyblokka. De må løses. Vis mer
Kommentar

Hun var så liten den gangen, at hun skjønte ingenting av det som skjedde. Nå er dattera mi ni år. Hun har etter hvert fått vite mye om det som skjedde for åtte år siden. Vi har snakket om det hjemme, hun har lært om det på skolen. Hun vet at en av hennes beste venner mistet tanta si den dagen.

Jeg gruet meg likevel, før jeg tok henne med til regjeringskvartalet lørdag – for å se utstillingen på 22. juli-senteret i Høyblokka og delta på omvisning i minnelandskapet.

STERKT: Dattera mi hånflirte da jeg fortalte henne om Eurabia-teorien og andre konspirasjonsteorier i gjerningsmannens manifest. Hun lo ikke inne i Høyblokka.
STERKT: Dattera mi hånflirte da jeg fortalte henne om Eurabia-teorien og andre konspirasjonsteorier i gjerningsmannens manifest. Hun lo ikke inne i Høyblokka. Vis mer

Dette er siste sjanse. 1. august må senteret flytte, for å gi plass til rivingen og gjenoppbyggingen av regjeringskvartalet. Til tross for at Stortinget like før sommeren bestemte at «så mye som mulig av 22. juli-senteret slik det står i dag, bør bevares», er det usikkert i hvilken grad det vil skje. Ennå vet ingen hvor mange av de fysiske sårene etter terrorangrepet som kommer til å bli stående for ettertida.

I senteret i Høyblokka står armeringsjern ut av betongplater, vegger og tak har sprekker etter eksplosjonen. Og som omviseren vår fortalte: Mange som kommer for å se utstillingen, forteller at det sterkeste er å se de fysiske skadene på stedet. Ikke alle barn som besøker stedet har egne minner fra 2011, men opplevelsen av å gå se de fysiske sårene bomben skapte, skaper minner de kan bringe videre.

Vi ble tatt hjertelig imot. En av formidlerne ved senteret tok umiddelbart kontakt da hun så at det kom barn inn døra, og geleidet oss inn i paviljongen, den minst skadede delen. Barn får sitt eget lille hefte, med et enkelt kart over utstillingen og rubrikker til å skrive ned sine tanker.

Vi fikk en grundig gjennomgang av hva vi kom til å se. Barna lyttet nøye da de ble fortalt at alle de skadede menneskene man kan se bilder av på tidslinjen, er folk som fikk hjelp og det gikk bra med. De ble forsikret om at terroristen ble arrestert samme dag, og sitter sterkere sikret enn noen annen nordmann i moderne tid. Vi ble advart mot å ta med barn inn i «vitnerommet», der overlevende forteller sine historier på film. Utstillingen er sterk nok.

Egentlig skulle senteret bare være et midlertidig midlertidig minnested. Ønsket fra Støttegruppa for 22. juli var klart: De ønsket seg et sted der man kunne snakke om det som skjedde. Utstillingen ble en umiddelbar suksess, straks landets best besøkte og har tatt imot 33 000 skoleelever og 189 000 andre. Det har blitt et sted for å lære om og reflektere rundt det som skjedde.

Verken dattera mi eller de andre barna til stede gikk grundig gjennom alle delene på tidslinjen. Det ble for sterkt. Niåringen så derimot lenge og fascinert på MP3-spillerne, fotografiapparatene og mobiltelefonene som hadde vært beslaglagt av politiet og analysert for mulig bevismateriale. De forvridde restene av bombebilen forteller tydelig hvor kraftig eksplosjonen var. Og vi brukte lang tid foran bildene av de døde i minnerommet. Snakket om dem vi vet hvem var. Og om dem som sitter igjen etter dem.

Dagens VG hang 22. juli 2011 som vanlig i en monter foran avishuset. Det sprukne glasset og de gule sidene har fått være slik det ble, men nå er monteren flyttet noen titalls meter, over gata. Monteren er blitt kunst og har fått navn. Guiden vår sier at det ikke er bestemt hva som skal skje med den.

Regjeringen har gjennom sin skammelige håndtering av prosessen ansvaret for at vi ennå ikke har ett eneste permanent, nasjonalt minnesmerke etter 22. juli. Åtteårsdagen kan likevel markeres framfor det midlertidige, og i 22. juli-senteret. Hegnhuset på Utøya har for lengst blitt et sterkt læringssenter der de bevarte delene av kafébygget for alltid vil vise terrorens konsekvenser.

Minnestedet på landssiden ved Utøya ser også ut til å kunne bli et vakkert sted, når det kommer på plass. Etter åtte år ser det endelig ut til å være mulig å enes om hvor og hvordan vi kan minnes de døde.

Tida leger alle sår, sies det. Men de fysiske sårene etter terroren har en selvstendig verdi. Debatten om hvordan de skal bevares, er ennå ikke over.

Regjeringskvartalet kan selvsagt ikke stå igjen som en ruin, men må bygges om til å bli sikrere og mer funksjonelt enn før. Det er åpenbare sikkerhetsutfordringer knyttet til å bevare 22. juli-senteret i Høyblokka. De må løses.

Dattera mi hånflirte da jeg fortalte henne om Eurabia-teorien og andre konspirasjonsteorier i gjerningsmannens manifest. Hun lo ikke inne i Høyblokka. Jeg håper hun en gang kan ta med sine egne barn dit og få en like sterk opplevelse.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media