Verdien valgfrihet

I en Side 3-kommentar 23.07. problematiserer Dagbladets Dag Kullerud KrFs bruk av begrepet «valgfrihet» i den politiske debatten. Kullerud anklager KrF for å bryte med det gamle [dvs det sosialistiske, sosialdemokratiske] velferdsidealet, når vi så sterkt vektlegger familienes rett til selv å velge løsninger som passer dem i hverdagen. KrFs valgfrihets-politikk har en helt klar ideologisk basis. Den bygger på det såkalte subsidaritetsprinsippet, eller nærhetsprinsippet om man vil, som er et grunnleggende prinsipp i den kristendemokratiske ideologien. Det stammer opprinnelig fra romersk-katolsk teologi, men er i dag blant annet et av EUs grunnleggende prinsipper. Subsidaritetsprinsippet ble introdusert i mellomkrigstiden som beskyttelse for de små enhetene i samfunnet, slik som familier og foreninger. Verken marxismens og fascismens totalitære ideologiske tenkning ga plass for små enheter. Det meste dreide seg om staten og sentralisering av makt.

SUBSIDARITETSPRINSIPPET angir hvordan beslutninger bør skje i samfunnet. Beslutningene skal tas så nær dem de gjelder som mulig. Beslutninger som bare angår den enkelte, skal tas av den enkelte, beslutninger som gjelder familien, skal tas av familien, beslutninger som angår lokalsamfunnet, skal tas av lokalsamfunnet og så videre. Et velfungerende demokrati må virke i hele samfunnet, og det betyr at staten og politikerne må være villige til å avgi makt til enkeltmennesker, familier, lokalsamfunn, trossamfunn, bedrifter og organisasjoner. Staten skal ikke være altomfattende. Kristendemokratiet forstår staten som et «subsidium», en konstruksjon som kan hjelpe de mindre enhetene med oppgaver de selv ikke makter å løse. KrFs valgfrihets-politikk handler dypest sett om å spre makt og myndighet på flere hender. Det er lett å forstå at sosialistisk orienterte politikere og samfunnsdebattanter, som ser på staten og samfunnet som synonymer, blir provosert av den kristendemokratiske samfunnsforståelsen. For systemorienterte politikere og ideologer, som har kullsviertro på at deres løsninger er de beste for alle, er spredning av makt bare en unødig komplisering av veien mot Utopia.