Verdier i konflikt

Verdikommisjonen har fått et svært kort mandat som ikke foregriper stort. Og det er viktig for et arbeid som forutsetter åpen debatt og bevisste valg, og der prosessen er viktigere enn sluttproduktet.

Forarbeidene etterlater likevel et inntrykk av at en har lagt to premisser i bunnen som en åpen debatt ikke kan ta for gitt. Problematiseres de ikke, har kommisjonen tatt viktige, men ubevisste valg allerede før den har begynt sitt arbeid. Er virkelig forvitring og forfall den riktige diagnose av nasjonens moralske tilstand? Og er gjenreisningen av moralske fellesskapsverdier den beste medisinen?

«Grådighetskultur» har vært et sentralt stikkord for den samtidskritikk som førte til oppnevnelsen av kommisjonen. MMIs moralundersøkelser viser at den norske befolkning steg for steg har «beveget seg i materialistisk retning» og mot en «redusert oppslutning om moralske krav». Under redegjørelsen i Stortinget uttrykte Bondevik bekymring for «en verdimessig og moralsk forvitring i samfunnet». Og i regjeringens tiltredelseserklæring het det at kommisjonens arbeid skal bidra til «å snu nedbrytende utviklingstrekk». Språkbruken har vært forsiktig, men «forfall» kan kanskje sies å sammenfatte det hele.

Slike svanesanger over nasjonens moralske tilstand er imidlertid slett ikke noe nytt. En engelsk reisende, pastor Richard Carter Smith, sammenfattet i 1838 sine inntrykk av Norge på denne måten: «Luksus vinner stadig terreng, rikdom hoper seg opp, utdannelsen blir bedre, og alle ting er i forandring. Følgene er at samfunnet har mistet sin opprinnelige enkelhet og oppriktighet, uten ennå å ha funnet en fullgod erstatning for dette... Denne uharmoniske og ubehagelige blanding preger spesielt innbyggerne i den sydlige delen av landet.»

Den tilstanden som Carter Smith beklaget, var oppbruddet en generasjon etter Eidsvoll, eneveldets fall og løsrivelsen fra Danmark, dvs den vanskelige friheten i den omstillingsprosessen som nyere historieskrivning gjerne ser som skapelsen av den selvstendige norske identitet, som det nasjonale gjennombruddets tid.

Den opprinnelige enkelhet og oppriktighet, som var målestokken for Carter Smiths kritikk, kom aldri tilbake. Tiden skulle komme til å vise at oppbrudd ikke nødvendigvis ender i forvitring eller forfall. Det er bare hvis fornyelsen uteblir at ettertiden vil forstå oppbruddet slik. Også dagens oppbrudd bærer i seg muligheten for fornyelse i stedet for forfall. Marianne Gullestad fornemmer allerede denne fornyelsen i hverdagsfilosofenes forsøk på å forstå verden. «Det som kan se ut som moralsk forfall og normoppløsning, er snarere økt mangfold og mer indirekte måter å overføre verdier på, knyttet til ideen om å 'finne seg selv'.»

Det er fortsatt et åpent spørsmål om det moralske oppbruddet vi nå gjennomlever bare vil føre til forfall eller om det vendes til konstruktiv fornyelse. Som aktør og premissleverandør vil Verdikommisjonen selv kunne påvirke utfallet. Den medisinen eller de løsningsforslagene som forarbeidene og mandatet antyder, er imidlertid nærmest skreddersydd for samtidsdiagnosens forfall. I redegjørelsen til Stortinget het det at kommisjonen skal identifisere fellesskapsverdier «som samler bred oppslutning og som det er viktig å forsvare», for å styrke dem og skape en mobilisering rundt dem.

Slike verdier har vi imidlertid allerede, og vi kjenner dem godt. Å finne eller gjenoppfinne disse verdiene hver for seg er uproblematisk. Da er det langt vanskeligere å finne ut hvordan de mange gode verdiene forholder seg til hverandre og hvordan vi bør forholde oss til dem samlet. Verdiene er dypt forankret i vår tradisjon og selvforståelse. Da de er vår felles arv, behøver vi verken å kjenne deres opphav eller ha tatt stilling til dem, for å dele dem. De er felles mentalitetsformer som tenker for oss eller som vi spontant tenker i, når vi ikke tenker oss om. Så dominerende er de, at selv Nietzsches radikale nihilisme i det store og hele bare var en omvurdering av dem - og postmodernismen i sin kjerne bare en ny kombinasjon av dem.

Den som ikke ser disse fellesskapsverdiene, ser ikke skogen for bare trær. Her skal jeg nøye meg med å nevne ti av dem - alle fra vår vestlige kulturkrets. Fra de gamle grekerne har vi arvet de fire dydene visdom, tapperhet, måtehold og rettferdighet. Kristendommen supplerte disse med tro, håp og kjærlighet. Til sammen utgjorde de middelalderens syv kardinaldyder. I nyere tid ble de omkranset av menneskerettigheter og konstitusjonelt nedfelte politiske verdier som frihet, likhet og solidaritet (som den gangen het brorskap).

Stilt overfor dette tilbud av lutter gode verdier, vil de fleste nok helst følge Ole Brumm, og svare: «Ja takk - alle ti.» Antallet gode fellesskapsverdier er allerede større enn hva som lar seg forene. Det er derfor det er så viktig å tenke igjennom hvordan alle de gode verdiene forholder seg til hverandre, og hvordan vi bør forholde oss til dem.

Både hver for seg og seg imellom er de tre verdisettene preget av spenning og konflikt. Rettferdighet var den eneste av de gamle greske dyder som var absolutt. Visdom, tapperhet og måtehold var bare dyder i den utstrekning de tjente rettferdigheten. I mange kristne trosformer fikk troen forrang som forutsetningen for håp og kjærlighet. Og ulik vektlegging av frihet, likhet og solidaritet ble utgangspunktet for de politiske partier som fortsatt dominerer våre parlamenter og debatten der. Liberale satte friheten over likheten, sosialister likheten over friheten, osv.

Også mellom de tre verdisettene er det spenning og konflikt. De greske dyder, den kristne tro og de moderne politiske idealer ble lagt oppå hverandre i takt med at verden utvidet seg. De greske dyder la vekt på vårt forhold til oss selv. De kristne idealer retter seg mer mot de nærmeste, vår neste, dem vi møter ansikt til ansikt. Og de politiske idealer er storsamfunnets idealer. De krever både et frirom og solidaritet, og retter seg mer mot rettigheter enn mot plikter og sinnelag.

Eller uttrykt på en annen måte: De greske dyder er først og fremst regler om hva som er klokt for den enkelte. De kristne idealer betoner også sinnelaget, intensjonen og viljen. Og de politiske idealer er mer opptatt av konsekvensene, resultatet. Hos statsmakten og på markedet med dets usynlige hånd er det slett ikke bare gode hensikter som gir gode resultater.

Men ikke nok med det. I tillegg til de interne konfliktene innenfor og mellom de moralske verdisettene, er de moralske verdiene heller ikke verken enerådende eller dominerende. Slik det gode er omkranset av det sanne og skjønne, er også de moralske verdier omkranset av estetiske verdier og sannhetsverdier. Og det sanne og skjønne har gradvis fortrengt det gode fra dets dominerende posisjon. At moralen som sådan har fått mindre og mindre plass og betydning, er nok et større problem enn konfliktene mellom de moralske verdiene.

I produksjonens og handelens store verden, innenfor teknologi og økonomi, har vitenskapeliggjørelsen tatt mer og mer overhånd. Finansministere, investorer og teknologiopptatte politikere bruker ofte som utslagsgivende argument at noe er sant, og derfor nødvendig - og det selv om det verken er godt eller skjønt.

Og i hverdagens lille verden har smak og estetikk, stil og mote trengt moralske dommer mer og mer i bakgrunnen. Vi fremviser og avleser moral i smak, holdning i påkledning, etikk i estetikk. Roller og spill har delvis erstattet lover og regler. Selvsagt har vi alle fortsatt moralske verdier - også, og kanskje fremfor alt, når vi ikke er oss det bevisst. Men uten fortidens alvor forholder vi oss stadig oftere kun estetisk til dem.

Moralske verdier forteller oss hva vi bør like og tilstrebe, og motiverer oss til handling i lys av dette. Men mer oversett - og vel så viktig - er det at vi også bruker de moralske verdiene til å fortolke verden, til å gi den mening. Uten begreper til å forstå oppbruddet som en mulig fornyelse, ender vi opp med å se på det kun som forfall.

Hvis Verdikommisjonen vil bidra til at det moralske oppbrudd også blir et konstruktivt nybrudd, bør den også egge og invitere til debatt om to andre påtrengende samtidsproblemer.

Kan det tenkes at prosedyrer og spilleregler for å behandle hverandre med respekt er like viktige som felles verdier? Og kan det tenkes at de fellesverdiene vi gir vår tilslutning til, ikke representerer den universalistiske menneskelige moral som vi burde gi vår tilslutning til?