Verdier i utenrikspolitikken

NORGE I VERDEN: Utenriksminister Jonas Gahr Støre har tatt initiativ til en gjennomgang av norsk utenrikspolitikk (Dagbladet 5. desember). Dette bør gjøres med jevne mellomrom, og særlig i en tid med raske endringer. Det er også fortjenstfullt med målsettingen om klarere prioriteringer i utenrikspolitikken.

Skepsisen melder seg når gjennomgangen ensidig knyttes til hva som skal anses som norske interesser. Det er klart nok at Norge både har sikkerhetspolitiske og økonomiske interesser som må ivaretas. Og i en globalisert verden kan slike interesser strekke seg langt utenfor Norges grenser. Eksempelvis begrunnes den militære innsatsen i Afghanistan med kampen mot terrorisme, inkludert behovet for å unngå terror på norsk jord. Fredsmegling kan også ses under en slik synsvinkel, hvor det er ønskelig å hindre konflikter som kan spre seg både regionalt og globalt. Midt-Østen kan være et eksempel. Eller en kan se bistand til fattige land som et middel til å hindre flyktningestrømmer til Europa og til å fremme global vekst.

Men når utenrikspolitikken knyttes til norske interesser er det vanskelig å begrunne bistand til å hindre lokal fattigdom, ufred, brudd på menneskerettighetene eller tiltak for å beskytte miljøet. Det er også vanskeligere å argumentere for at Norge bør arbeide for en mer rettferdig verdensorden eller at store stater bør følge folkeretten istedenfor at makta skal rå.

Selvsagt er det mulig å hevde at det meste av slike målsettinger også er norske interesser. Men særlig naturlig språkbruk er dette ikke. Dessuten er det fare for at prioriteringene vil falle ut til fordel for de mer håndfaste interessene. Da er der det bedre å hevde at norsk utenrikspolitikk også bør fremme verdier. Og så får en prioritere mellom de ulike interessene – og verdiene.