Verdier, språk og kjærlighet

To merkelige, meningsløse Dagblad-anmeldelser har kvernet rundt i hodet mitt en stund, sammen med en setning fra Øivind Bergs siste samling dikt, «Kjærlighetc.»: «jeg gjentar, at det gjør vondt / når havet ikke er hav». Hva er det som gjør vondt? Og hvorfor er det så vanskelig å omtale bøker om kjærlighet i verdikommisjonenes tid?

Dag Kullerud nevner i en kulturkommentar (Dagbladet 4.2.) at det «i diskusjonen om verdikommisjonen har vært forbausende liten oppmerksomhet omkring kunst og litteratur som verdiformidler». Det har han rett i. Men diskusjonen har ikke fått mye hjelp av Dagbladets egne anmeldere. La meg ta som eksempel det vanskeligste av alle verdi-ord: Kjærlighet.

Det kom to fremragende bøker med ordet «kjærlighet» i tittelen høsten 1997: Romanen «Kjærlighet» av Hanne Ørstavik og diktsamlingen «Kjærlighetc.» av Øyvind Berg. Begge fikk mye dårligere omtale i Dagbladet enn de fortjener. Jeg tror det skyldes en omgang med språket som anmelderne ikke forstår. Som Kullerud riktig påpeker: Det er i litteraturen verdiene får et språk. Spørsmålet er om anmelderne kan lese.

Omtalen av diktsamlingen «Kjærlighetc.» bærer tittelen «Rasling med ord» og er skrevet av Jan Jakob Tønseth (18.12.97). Sett i forhold til den uforstående aggresjonen den er skrevet med, burde den heller hete «Rasling med sabler».

Tønseth sabler ned Bergs tiende diktsamling i noen få hogg. Han ser riktignok et poetisk prosjekt: en slags ordenes samling i bånn som skal få den nye poetiske skjønnheten til å oppstå. Men han «tror ikke Øyvind Berg er poet for en slik framtidig poesi».

Greit nok. Tvang til tro er dårers tale. La oss heller prøve argumenter. De er det få av i anmeldelsen. Jeg mener det finnes argumenter for at Bergs prosjekt har større interesse enn den «upoetiske røre» Tønseth leser ut av diktene.

Øyvind Berg er - som alltid - full av referanser til tidligere diktning. Desto mer meningsløst er det når Tønseth skriver: «Ordene har mistet sin referensialitet.»

Hva er referensialitet, Tønseth? Det er spørsmålet. Setningen om at havet ikke er hav, som jeg siterte til å begynne med, er hentet fra et dikt hvor nettopp referansen er tydeligere enn den pleier å være hos Berg. Han skriver om det aller siste diktet av Tarjei Vesaas i «Dikt i samling»: «I båten».

Gjennom disse to diktene finnes en farkost i natta, på svarte havet. Kjølvannet av denne farkosten tegner en linje gjennom hele norsk etterkrigslyrikk - en like lang linje mellom generasjonene som Erlend Loe forsøker å dra med sitt nye Kon-Tiki-prosjekt. Dette kan vise seg å være en avgjørende linje å følge for den som vil forstå forholdet mellom språk og verdier på slutten av dette århundret.

La oss anta at båten hos Vesaas er språket, ja, kanskje språket i sin ytterste potens: Poesien. Og la oss legge ut.

Vesaas' båt- og havbilder er mange, og de fleste klinger med «I båten». Passasjerene i Vesaas' båt er urolige: «Og nokon byrjar rope namn, / langt ut i natta, etter trygd». Men de er stengt inne: «kvart eit navmn på jord er her»(Vesaas' uth.). Alle svar de får er like skremte og kommer fra samme båt. «Vi er i båten alle.»

Om båten er språket, er Vesaas' dikt et slags forsoningsdikt uten annen forsoning enn de siste setningenes vage trøst: «Vi ror vår skrale båt. / Vår båt er einaste ein. / Og hav er hav.» Det kunne omskrives: Språket er ett. Det henger sammen. Tryggheten finnes ikke i svar utenfra - fra guder eller makter. En slags skrøpelig trygghet og verdi finnes i fellesskapet, i språkets samfunnskropp. Om avgrunnen er bunnløs, er vi likevel alle i samme båt. Og hav er hav, det vil si at språket hos Vesaas har identitet og kontinuitet. Om vi ikke forstår hvorfor vi er her, forstår vi i alle fall hverandres klager og spørsmål.

Det er denne skjøre tryggheten og sammenhengen Øyvind Bergs dikt ikke finner fram til. Fellesskapet har brutt sammen og dette sammenbruddet slår innover, inn i diktene. Det gjør dem rotete, ubehagelige og tildels motbydelige å lese. Motbydelige også i den forstand at de byr på en annen type motstand enn Vesaas. Den nye motstanden hos Berg (i forhold til Vesaas og andre diktere i den generasjonen) er resultatet av noe som skjer i språket, presist formulert i den burleske teksten på omslaget hos Berg: «Språket eier ingen skrupler.»

Berg (f. 1959), som etter alle solemerker skulle befinne seg midt i livet, bruker Vesaas' dikt til å sette seg i posisjonen ved slutten av livet: «mot den ytterste glipe av lys / på tampen av livet». Han antar at Vesaas skrev diktet helt mot utkanten av livet, og at det er et helt livs erfaringer som klinger med. Og han siterer den siste setningen hos Vesaas: «Og hav er hav.»

Men Berg gjør noe med dette havet. Han definerer det som noe annet enn Vesaas' åpne avgrunn. Berg gjør havet til historien: «du (...) tråler et kaldere hav / enn det som har overflate - / historien om et stort mørke / og noen spredte lyspunkter / du styrer tunga di etter // jeg gjentar, at det gjør vondt / når havet ikke er hav / men et svart kvernende vitnesbyrd / om hvor det uhyrlige mennesket / tok av fra kjærlighetc.»

Berg tar av. Vesaas' store «vi» erstattes med mindre «du» og «jeg». Språket, tilgangen til historien, går gjennom de små individene og ikke gjennom det store fellesskapet. Hva er fellesskapets språk om kjærlighet? Det er popmusikkens og seoghørifiseringens evinnelige gjentakelser, plattheter og klisjeer. Det er lite igjen av ordenes pålydende til deg og meg når Haavik, Olufsen og Stanghelle har tatt sitt. Bortsett fra det som Øyvind Berg makter å vinne tilbake gjennom dikt som i «Kjærlighetc.». Lang er tida, men det sanne skjer hos Berg, og ikke i nyhetene.

Like sann er tida i Hanne Ørstaviks «Kjærlighet». Selv om fokus i denne romanen er på en sammenbruddet i det aller minst tenkelige fellesskap: mor og barn. Dessverre bommer kollega Brikt Jensen nesten totalt på boka i sin anmeldelse 20.10.97. Det slår meg at det virker like vanskelig for eldre kritikere å lese Hanne Ørstavik som det er for yngre å lese Liv Køltzov. Kanskje er det omgangen med språket som skaper disse sperrene.

Det er et språklig mesterskap i denne romanen som ikke er lett å få øye på med det samme. «Kjærlighet» er historien om alenemoren Vibeke som har en slik strålende, velutviklet omsorg for seg selv at hun glemmer sønnen Jon kvelden før han blir ni år. Men det er ikke bare selve den hjerteskjærende, enkle historien om Jon i snøen som gjør inntrykk i romanen. Det er vel så mye språket, de indre monologene, særlig hos den kjærlighetshungrende Vibeke.

Alle som har bladd gjennom noen sider med du-journalistikk de siste årene, kjenner nemlig igjen Vibekes i og for seg tilforlatelige tanker om kjærlighet, hennes finurlige utmeisling av taktikk i forhold til den mannen hun håper å gå til sengs med. Alle hennes tanker om å kjenne på grenser, respektere den andre, pleie seg selv og utseendet sitt etc., er kjente for den som leser de ukentlige rådene i VG, Dagbladet - eller aller helst Kvinner og Klær.

Ingen av disse referansene er uttalt i «Kjærlighet». De ligger der som en form for stum innsikt, som nettopp gjennom sin tause innforståtthet virker desto sterkere på en mannlig leser. Det finnes ingen mannlig, utagerende vold hos Ørstavik. Det er ingen åpenbar aktivitet som fører til Jons død. Det er den umerkelige forflytninger av tanker og holdninger, uke for uke, dag for dag. Denne forflytningen skjer blant annet gjennom de rådene vi alle må forholde oss til: om hvordan vi skal få et lykkeligere hverdagsliv, en bedre kropp, utsette aldringen etc. Det er i den nesten usynlige avgrunnen mellom tittelen «Kjærlighet» og Vibekes handlinger at dramaet i romanen utspiller seg. Stillferdig som snø.

Fra begge disse bøkene stråler et stort mørke, som gjør en leser bedre i stand til å kretse inn hva kjærlighet kan handle om på 1990-tallet.