Verdifull barneidrett

Barneidretten skal ikke primært være et verktøy for å finne talenter.

POPULÆRT: «Vi kommer mye lengre både i bredden, og seinere i toppen, ved å utvikle potensialet hos alle, framfor å lete etter de beste», skriver artikkelforfatterne som påpeker at det fotballen aldri har rekruttert flere barn enn nå. Foto: NTB Scanpix
POPULÆRT: «Vi kommer mye lengre både i bredden, og seinere i toppen, ved å utvikle potensialet hos alle, framfor å lete etter de beste», skriver artikkelforfatterne som påpeker at det fotballen aldri har rekruttert flere barn enn nå. Foto: NTB ScanpixVis mer
Meninger

Når Ola Bernhus kommenterer i Aftenposten 4. juli at debatten om barneidrett ikke egner seg med utgangspunkt i en politisk ideologi, tar han feil. Debatten om barneidrett fra seks til tolv år starter nettopp med selve fundamentet, og verdigrunnlaget, i den norske idrettsmodellen, «idrettsglede for alle».

Fra overraskende hold langet den profilerte Ap-politikeren Jan Bøhler, 16. juni i VG, ut mot fotballen og sier det er en rekrutteringsutfordring med for lite fokus på vinnere og tapere i barnefotballen. Overraskende, fordi Bøhlers eget parti i 2012 leverte en stortingsmelding som vil forsterke den norske idrettsmodellen, og «skape grunnlag for livslang glede av å drive idrett og fysisk aktivitet». Overraskende, også fordi fotballen aldri har rekruttert flere barn enn nå.

De siste ti åra har fokuset på barneidrettens egenverdi vært økende. Den skal ikke primært være et verktøy for å finne talenter. «Talenter», som erfaringsmessig blir identifisert ut fra å være født første kvartal, og dermed har kommet lengst i fysisk og motorisk utvikling på sitt årskull. Vi kommer mye lengre både i bredden, og seinere i toppen, ved å utvikle potensialet hos alle, framfor å lete etter de beste. Da må barn få utvikle seg ikke bare fysisk og motorisk, men også psykisk og sosialt.

Særforbundene er blitt flinkere på å håndheve barneidrettsbestemmelsene, og i 2007 kom idrettens barnerettigheter, som beskriver hvordan barneidretten skal drives. Dette har gitt resultater. Mens antall barn mellom seks og tolv år de siste ti årene har gått ned med 1,7 prosent, har idretten økt sine medlemskap i den samme gruppen med over 30 prosent.

En vanlig misforståelse er at bestemmelsene hindrer barn i å konkurrere. Tvert imot, konkurranser er en naturlig del av idrettsopplæringen, og bestemmelsene sørger for en naturlig progresjon, slik at barna lærer å ha et utviklingsfokus framfor et resultatfokus.

Det nye rammeverket i norsk idrett, «Trenerløypa», beskriver mål, prinsipper, retningslinjer og kompetansekrav, som gjelder for alle trenere i norsk idrett. Innføringen av «Trenerløypa» vil blant annet bidra til at norsk idrett får utdannet flere kvalifiserte trenere på alle nivå.

Gjennom dette vil idretten i enda større grad kunne møte barn og ungdom med trenere, som ivaretar hvert individs utvikling og behov. Ikke gjennom likhetstenkning, men med fellesskapstenkning.

Dagens eliteutøvere viser resultatet av den norske idrettsmodellen, og gjør Norge til verdens åttende beste idrettsnasjon, inkludert både sommer- og vinteridrett, uavhengig av befolkningstall. Langrennsløper Øystein Pettersen oppsummerer det godt: «Det er miljøet som skaper enere, og ikke enere som nødvendigvis vil skape miljø».

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.